(English version below)

Kjære leser.

Nå har jeg trent igjen.  Litt smertefullt var det, men håper det gir seg snart. Litt kjedelig at ting tar tid, men sånn er det bare.  Litt senere i dag, eller senere i uka, skal jeg legge ut noen bilder av treningen min. I kveld har jeg også tatt meg en tur ut å nyte det flotte høstværet vi har her i  Trondheim i dag.  Må nyte godværet mens vi har det. Gruer meg til snø og vinter. Det blir vanskelig å komme seg ut med rullestolen da, men hver årstid har sin sjarm, så man må ta det som det kommer! Ha det så lenge. Skal få en assistent til assistere meg med å laste inn bilder, så får dere se dagens treningsøkt 🙂 Hilsen Maiken.

OPPDATERT: Her er bildene jeg lovet tidligere i dag.

Ha en riktig god ettermiddag.  Husk å se Uten grenser på tv2 klokken 20.00.:)

Wednesday 2nd of October 2013

Dear reader.

I’ve been training again. It was a little painful, but hopefully it’ll go over soon. I hate things taking time a little, but that’s just the way it is. A bit later today, or maybe later this week, I’ll be posting some pictures from my training. Earlier this evening I went out to enjoy the beautiful autumn weather we’re having here in Trondheim today. We have to enjoy it while it lasts. I’m not looking forward to snow and winter. It makes it hard to get around with the wheelchair, but every season has it’s charm, so we just have to make the best of it.

I’ll be in contact soon. I’ll have an assistant give me a hand uploading pictures, so that you can get a glimpse of today’s training session 😊

Sincerely,

Maiken.

UPDATE: The pictures that I promised earlier today are posted in the Norwegian version above.

Have a really good evening. Remember to watch No Limits on Tv2 at 8pm 😊

(Translated by Solveig)

(English translation below)

Kjære leser.

Ja, i dag har jeg vært på trening.  Etter lang tids venting har jeg gått fra å trene hos fysioterapeut en dag i uken til 2 ganger per uke. Det liker jeg. Målet er å kunne gå noen skritt i en gangbane hos fysioterapeuten sommeren 2014.  Ettersom jeg ved et uhell ramlet i ståheisen da jeg skulle forflytte meg her en kveld, kan det ta tid. Nå driver jeg stort sett med styrketrening på armene, og strømbehandling på høyre skulder. Det er min høyre hånd jeg fungerer best med. Det er den jeg klarer å bruke i det daglige, så jeg føler meg ekstra funksjonshemmet når den ikke lystrer.

For dere som lurer på hva en ståheis er: Det er en personløfter/heis, som personer som ikke klarer å stå ved egen kraft, men som kan stå på bena, kan benytte. En assistent assisterer meg med å flytte heisen fra der jeg er og dit jeg skal når jeg må løftes.

Senere i dag kom det en ny assistent på jobb. Det gikk greit.

Ha en god kveld, alle sammen.

Hilsen Maiken.

Tuesday October 1st 2013

Dear reader.

Yes, I went training today. After a long wait, I went from training once a week at the physical therapist’s to twice a week. I love it. The goal is to walk a few steps at the parallel bars by summer 2014. Since I accidentally fell in the stand-up lift while transferring the other day, I’m guessing this can take a little time. I’m mainly doing arm strength exercises, and E-Stim treatment on my right shoulder. I function best with my right hand, and it’s the one that I use every day, so I feel extra physically disabled when it doesn’t listen.

For those of you wondering what a stand-up lift is: It’s a people lifter/lift, that can be used by people who can not stand on their own, but still can stand on their own legs. When I need a lift, an assistant gives me a hand by moving the lift from where I am to where I’m going.

A new assistant started working after training today, and it went well.

Have a good evening, everyone.

Sincerely,

Maiken.

(Translated by Solveig)

(English version below)

Kjære leser.

Nå er oktober rett rundt hjørnet og høsten, er her for fullt.  Her om dagen kom min mor og min far med en eske full av «minner» fra min barne- og ungdomstid. Mor og min søster rydder for tiden på loftet hjemme på Ytteren i Mo I Rana.  Der fant de mange skatter.

I ettermiddag skal sommeren ryddes helt bort i stua og høsten skal få prege stua mi. 🙂 Skal forsøke å få lagt ut noen bilder av «forvandlingen» av stua i løpet av uka.

I forundringspakken jeg fikk lå det også brev jeg har fått når jeg var barn og ungdom.  Det føles som historiske skatter som rammes inn etter hvert.  Og til sist, men ikke minst, kan det brukes som råmateriale i manuset mitt. Kanskje går skrivesperra over snart. Skriveprosessen bør snart få en restart. Det blir litt av en jobb.

Ha en god høstdag alle sammen. Kos dere!

30th of September 2013

(This blog post is seven years old. How time flies!)

Dear reader

October is now right around the corner, and autumn is here to stay. My mom and dad came over the other day, with a box full of “memories” from my childhood and teen years. At the moment, my mother and sister are cleaning the attic at home at Yttern in Mo I Rana, where they found a whole lot of treasures.

This afternoon, summer will be put away to make place for autumn in my living room 😊 I’ll try to post some pictures of the “transformation” of my living room sometime this week.

There were also letters that I received during my childhood and adolescence in this mystery box. It feels like  gradually putting historic treasures into a system. Last but not least, all this can be used as raw materials for my manuscript. Perhaps this writer’s block finally will end. My writing process needs a restart, which is gonna be quite the task.

Have a nice autumn day everyone. Have fun!

(Translated by Solveig)

(English version below)

Publisert 14.09.2013 Høsten er definitivt her, så det er tid for å blogge litt igjen. I år hadde jeg rund dag og ble faktisk 50 år.  Det var en merkelig følelse og våkne opp den torsdag den 6. juni i 2013 å vite at man faktisk har levd et halvt hundre år.  Alderen tynger meg ikke, selv om jeg nå trygt kan definere meg som en godt voksen dame.  Fordelen med alder er at man er tryggere på seg selv og ikke er redd for så mye lenger. 

For dere som skulle være i tvil: Jeg har slettes ikke tenkt å roe ned heller skru opp tempoet og virkelig leve livet. Når det etter hvert går opp for en at livet ikke er en selvfølge og at det faktisk bare er flaks at man er her, ja da blir det et poeng i å velge å leve livet og ikke bare eksistere. For kort tid siden døde en venninne.  Hun rakk så vidt å bli 50. det var ventet, men allikevel trist.  Hun dyttet mot i meg mer enn en gang.  Da jeg skulle starte med borgerstyrt assistanse gjennom Uloba var det Tove- Anita som motiverte meg,  til ikke å gi opp.  Retter mange gode tanker opp til henne og takker henne for all støtte hun viste meg da jeg så mørkt på å styre mitt eget liv.

Siden jeg i år ble en godt voksen dame valgte jeg å lage stort selskap med familie, slekt og venner.  Lunsj holdt vi i blokka her.  Jeg benyttet et lokale i sokkeletasjen i blokka jeg bor i.  De som ville fikk være med på Rockheim. Der fikk vi en omvisning av en guide, noe som falt i smak hos alle generasjoner.  Til slutt, men ikke minst dro vi som ville ut på byen og på Three Lions.

Litt senere på sommeren gikk turen til Ytteren i Mo i Rana. Derfra tok jeg og mine noen dagsturer i og rundt Mo i Rana og en liten tur over grensen til Sverige. På slutten av oppholdet på Ytteren kom en av mine assistenter oppover for å assistere  meg litt for vi kjørte tilbake til Trondheim igjen.

I august tok jeg meg en tur til Lundheim folkehøgskole. Det var mitt andre 30 årsjubileum.

Pynting av bord og lokale fikk jeg assistanse til av en av mine assistenter Gunhild Hårklau Sollid./I had assistance decorating the tables and the hall from one of my assistants, Gunhild Hårklau Sollid.

Lunsj med familie, slekt og venner./Lunch with my family, relatives and friends.

Pynting av bord og lokale fikk jeg assistanse til av en av mine assistenter Gunhild Hårklau Sollid./I had assistance decorating the tables and the hall from one of my assistants, Gunhild Hårklau Sollid.

Dagen før feriringen ble lokalet fint pyntet./The hall was beautifully decorated the day before.

Fra 50-årsdagen min på Rockheim/From my 50th birthday at Rockheim.

Bilde fra invitasjonen: Meg 4mnd gammel, Sandvika./Picture from the invitation: Me, 4 months old, Sandvika.

Lunsj med familie, slekt og venner./Lunch with my family, relatives and friends.

Pynting av bord og lokale fikk jeg assistanse til en av mine av mine assistenter Gunhild Hårklau Sollid./I had assistance decorating the tables and the hall from one of my assistants, Gunhild Hårklau Sollid.

Lunsj med familie, slekt og venner: Frode, Gunhild, pappa, mamma, Lise, Thomas, Monica, m.fl./Lunch with my family, relatives and friends: Frode, Gunhild, dad, mom, Lise, Thomas, and Monica, among others.

Bilde fra invitasjonen: Meg 11 år, Trondsletten./Picture from the invitation: Me, 11 years old, Trondsletten.

Bilde fra invitasjonen: Meg 49 år gammel, Operataket i Oslo./Picture from the invitation: Me, 49 years old, the Opera roof in Oslo.

50årsfeiring på Three Lions/Celebrating my 50th birthday at Three Lions.

50årsdag på Rockheim/50th birthday at Rockheim.

Bursdagsfeiring på Rockheim: Frode og Kjersti/Birthday party at Rockheim : Frode and Kjersti.

50-årsfeiring på Rockheim/50th birthday celebration at Rockheim.

Fra 50-årsdagen min på Rockheim/From my 50th birthday party at Rockheim.

Ann Kristin skjærer kake/Ann Kristin cutting the cake.

Everyday life and parties

Published on the 14th of September 2013.

Autumn is definitely here, so it’s time to do some blogging again. This year I had a round birthday, turning 50 years old. It felt strange waking up on this Thursday 6^th of June 2013, knowing that I actually had lived for half a century. Age doesn’t weigh on me, although I can now define myself as a mature woman. The benefit of age is that one is more self-confident and less anxious about things as before.

Should you be in doubt: I have absolutely no intention of slowing down, but rather speeding up, and really live life. When one slowly realizes that life isn’t a matter of course, and that luck is the only reason for one being here, it has meaning to choose living life instead of simply existing. A friend of mine passed away a short while ago. She barely got fifty years old. It was expected, but sad nonetheless. She gave me courage more than once. In the beginning of my user-controlled personal assistance through Uloba, Tove-Anita was the one who motivated me not to give up. I send a lot of good thoughts her way, and thank her for all her support when controlling my own life seemed dark.

Since I became a mature woman this year, I decided to hold a big party with my family, relatives and friends. Lunch was held here in the apartment block. I used a hall on the ground floor of the apartment block in which I live. Those who wanted came along to Rockheim. A guide showed us around, something all the different generations could enjoy. Last but not least, a few of us went into town to Three Lions.

A little later during the summer, the trip went to Yttern in Mo I Rana. Me and my closest family took a few day trips from there and around Mo I Rana, and a small tour over the border to Sweden. Towards the end of my stay at Ytteren, one of my assistants arrived to give me a hand before driving back to Trondheim. I went to Lundheim Folk High School in August, which was my second 30-year anniversary.

You’ll find pictures from the party and links to Rockheim, Three Lions and Lundheim Folk High School in the Norwegian version.

(Translated by Solveig)