Funksjonshemming og samfunn

Filmsnutt: På Pirbadet

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

(English version below)

Kjære leser.

Trening er viktig. Det vet vi alle. Derfor trener jeg tre dager i uken. Den ene treningsøkten min  blir lagt til Pirbadet i Trondheim.  Da prøver jeg å bevege meg så mye som mulig, motivasjonen er faktisk at jeg klarer å gå litt på mine to føtter i vannet.  Det er en god opplevelse, men prosessen for å komme seg dit er litt tyngre å ta. Det å måtte vise seg hjelpesløs, bruke ståheis og heises opp og utav en dusjstol, og det å måtte vise sin uperfekte kropp i en badedrakt, er en så stor påkjenning at jeg bruker vanvittig mye viljestyrke for å gjøre det hver uke.

Filmsnutten nedenfor viser i full ærlighet hvordan det meste fungerer i denne prosessen. Det er først når det hele er over at jeg kjenner velværet i kroppen, og forstår virkningen av det jeg har påvirket meg selv til å gjøre.  Assistenten min er der for å assistere meg, slik at jeg får til å gjennomføre mine mål for dagen. Takk til tilfeldig person på Pirbadet som sa seg villig til å filme litt mens vi var i bassenget.

Så her er den ærlige  fremstillingen  av bassengtreningen min, med Michael Jackson.  Sånn er det- This is it. 🙂
Maiken

Her er hele sangen:

 

Film clip: At Pirbadet

Dear reader.

Training is important, we all know this. Therefore, I train three times a week, one of my training sessions happening at Pirbadet in Trondheim. Then I try to move as much as possible, motivated by the fact that I can walk around a bit on my own two feet in the water. It is a great experience, but the process of getting that far is a bit tedious.

Having to show one’s helplessness, using the stand lift and getting up from a shower chair, and having to show one’s imperfect body in a swimsuit is such an effort that it takes me a lot of willpower to go through it all weekly.

The video clip above shows most of this process in all honesty. I feel the wellness in my body only when it’s all over, and understand the effect of what I set my mind to.

My assistant is here to help me so that I reach all my daily goals. A big thank you to the passerby at Pirbadet, who agreed to film a little while we were in the pool.

Above is an honest depiction of my pool training, with Michael Jackson. It is how it is – this is it J

Maiken

You’ll find the whole song above in the Norwegian text as well.

 

(Translated by Solveig)

Dypere forklaring til forrige blogginnlegg

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

(English version follows below the Norwegian one)

Hei, kjære leser.

I mitt forrige blogginnlegg nevnte jeg at det siste innlegget om mine turer i sommer skulle dreie seg om økonomi og administrasjon. Dette kommer ved en senere anledning.

Fint på Sognefjellet. Foto: Marta Øgaard
Fint på Sognefjellet.
Foto: Marta Øgaard

Men først må jeg rette opp en misforståelse:

I et og annet kommentar felt, der jeg har delt mitt forrige blogginnlegg, har jeg blitt betraktet som litt negativ til reiser. Det ble bl.a. annet kommentert at jeg var lite flink til å improvisere.

Nå skal det sies at jeg er en godt voksen dame på 52 år, som i sin barne- og ungdomstid både har overnattet i telt, prøvd kanopadling, reist utenlands med en venninne som 22-åring, overnattet hos venner(se hjemmeside), bodd på ungdomsherberge og brukt kredittkort.

Men så kommer man til et punkt i livet der man tenker at nok er nok; man har eksperimentert en del, og prøvd  litt forskjellig.  På reiser har jeg av og til måttet bo på upraktiske steder. Da har jeg, og de som har assistert meg, brukt mye tid og krefter på daglige gjøremål, slik at mye av reisene har gått med til å løse praktiske utfordringer på reise.  Nå spørs det litt hvilket formål turen har, og hvor godt man kjenner de man skal besøke.  Mine foreldre kan jeg godt besøke. Det huset er greit tilrettelagt.  De bygde huset sitt på 70-tallet, og gjorde så godt de kunne etter datidens regelverk når det gjaldt å bygge hus. Her er det med andre ord rampe til inngangsdøren, og hele huset er over èn etasje, så det er ingen trapper der. Så hos mine foreldre kan jeg godt bo hos uten problem.

Og et aspekt til: Det kan være greit for assistentene å ha fri når det først er fritid.  Har jeg muligheten, lar jeg assistentene bo et annet sted enn hvor jeg oppholder meg.  Dette varierer fra reise til reise- Avhenging av hvor jeg skal, og hvor vi skal være.  Jeg skriver arbeidsplan og lager en arbeidsavtale før tur, slik at alle vet når og hvor assistenten skal jobbe.  Jeg er slettes ikke negativ til reise, men prøver fra gang til gang å finne løsninger som passer hver enkelt reise.  En annen gang kan det være en annen løsning som passer bedre.

Når det gjelder kredittkort, ja, så bruker jeg det også.  Det kommer vel heller an på hvor stor kredittgrense man har.  Og når det gjelder økonomi generelt, så vet vi vel alle at det går litt opp og ned med den.  Provisoriske løsninger har jeg også brukt masse av.  Men når det finnes bedre løsninger, må man ha lov å bruke dem der det er mulig.  Så kan man improvisere der man må.  I det store og det hele bruker jeg tekniske hjelpemidler for å spare ryggene til assistentene og i henhold til HMS-reglene (Helse, miljø og sikkerhet).    Nå er det heller ikke slik at jeg sittet hjemme i to år og ventet på denne reisen.  Jeg har nok fartet litt rundt i mellomtiden.

Jeg håper med dette at har gjort rede for det meste. Nå er dette temaet ferdig fra min side for denne gang.   Det jeg har lært av dette, er at jeg skal utdype mine moment på en oversiktlig og grei måte neste gang, slik at leseren kan få en bedre forståelse av hva jeg prøver å formidle.

Nå er jeg spent på å se om noen der ute legger ut om sin reise.

Jeg ønsker uansett deg som leser en god reise neste gang du drar på tur! Kos deg!

Hilsen Maiken

______________________________________________________________

English version:
(For pictures see Norwegian version above.)

A more in-depth explanation of my last blog post.
Hi, dear readers!

In my last blog post I mentioned how my next post was meant to cover the economical and administrative aspects about my trips this summer. This will instead be written about on another occasion.

Firstly, I need to clarify somewhat of a misunderstanding:

In some comment sections, where I’ve shared my last blog post, I’ve been portrayed as someone who’s got a negative attitude towards travelling. It was mentioned that I seemed to be not great at improvising, amongst other things.

It needs to be said that I am no teenager, but a 52-year-old lady, whom in her youth has done a lot of different things. This includes sleeping outside in tents, canoeing, travelling abroad when was 22 with a friend of mine, having sleepovers with my friends (see my homepage for more details), stayed at a youth hostel and I’ve also used credit cards.

For me it got to a point where I thought enough was enough; I’ve experimented a lot, and tried different things. Whilst travelling I’ve sometimes had to stay at some impractical places. The result has been that both me and my assistants has spent a lot of time and energy on daily tasks. An unnecessary amount of time has then been spent on having to solve practical challenges. It depends on what the purpose of the trip is and how well you know the people you’re visiting. My parents for example I’m able to visit. Their house is properly adapted for me to access it. They built their house in the 70’s and did what they could with the rules and regulations in place at that time. It’s a one-story house with a ramp for me to access it whit my wheelchair. This let me visit my parents without any large issues.

Another aspect when I travel is that it’s usually preferable for my assistants to relax when they have time off. If it’s possible, I let my assistants stay somewhere else than where I’m staying. This varies from trip to trip, of course. It depends on where I’m going and where we’re staying. I create work schedules and travel work contracts for my assistants before we leave, so everyone knows when and where they are going to be working. I’m not at all negatively inclined to travelling, but I try from time to time to find solutions which fits every individual trip. At some other trip, another solution might be preferable.

When it comes to credit cards I’ve actually used my fair share. I find it depends more on how big of a credit limit you have on your card. When it comes to economy in general, I think we all find it has its ups and downs. Improvised solutions I’ve used generously. But when I find a better solution, that doesn’t require me to improvise, I need to be allowed to use the easiest option. I use a lot of technical equipment to relive my assistants from heavy lifting. This is something you have to consider because of “HMS”(health environment and security)-regulations. Another point to be made is the fact that I haven’t been stuck at home for two years just waiting for this trip. I’ve been getting around in the meantime.

Hopefully this has clarified some things. This case is here by closed on my end. What I’ve learned from this is that I need to express my views more clearly next times, so my readers are able to get a better understanding of where I’m coming from.

Now I’m excited to see if anyone I know will share something about their travels!

I wish all my readers a great trip the next time you go travelling. Enjoy!

Best wishes, Maiken.

English version translated by assistance.

Behind the Scenes: Reiser sommer 2015.

~ Maiken ~ 4 kommentarer

(English version follows below the Norwegian one)
Hei, kjære leser.

Nå kjennes det nesten ut som sensommeren setter inn.  Og jeg starter på ett oppfølgingsinnlegg fra forrige blogginnlegg.  I det forrige innlegget fortalte jeg om mine reiser i sommer.  I dette innlegget tenkte jeg å dele litt med deg om hva som må til av planlegging og tilrettelegging for å få dette til.  Kanskje vil det hjelpe noen som vil dra litt rundt, men ikke helt tør.  Det kan muligens irritere noen, mens for andre vil det kanskje gå opp et lys.  Mitt håp er at du som måtte ønske det, tar tak og starter med noe du har hatt lyst til.

Jeg er en singel dame på 52 år.  Jeg bor for meg selv, og har til dags dato et BPA- (Borgerstyrt personlig assistanse)vedtak på 60 timer per uke. I tillegg benytter jeg nattvaktstjenesten fra kommunen til legging og tilkalling på natt om det trengs.  Jeg er født med Cerebral Parese. I tillegg har jeg astma, som gjør at jeg er avhengig av forstøver 2 til 3 ganger daglig, samt astmamedisin.  Det må jeg ha assistanse til på grunn av redusert håndmotorikk.  CP-en min gjør at jeg ikke kan bruke armer og ben optimalt, og jeg har ingen gangfunksjon.  I tillegg har jeg vansker med visuell orientering.  Det vil si at jeg har dårlig stedssans og må ha assistanse til å finne frem i omgivelsene mine, og på nye steder.

Bryggen i Bergen. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Et av smauene innimellom de gamle hanseaterbygningene på Bryggen i Bergen. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Skostredet i Bergen. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther

Mine turer må alltid planlegges godt.  Assistenter skal ha lønn, så jeg må spare noen av de timene jeg har per uke for å kunne bruke mer assistanse på reise.  Man bruker gjerne litt mer assistanse på reiser, fordi man er på ukjente steder og ting er ofte ikke så godt tilrettelagt som hjemme.  I tillegg har jeg også store utgifter til kost og losji når jeg er på private reiser, ettersom de man skal besøke som regel ikke har hus jeg kan komme inn i og oppholde meg i, grunnet trapper og diverse.  Dette må man stort sett også legge ut for på forhånd.  Dette kan jeg få refundert etterpå via en administrasjonskonto i Uloba, men det skal allikevel spares opp og legges ut på forhånd.  Hjelpemidler bør bestilles i god tid før reisen, og jeg avtaler ofte på forhånd hvor hjelpemidlene skal leveres. Som oftest må de leveres av lokal Hjelpemiddelsentral der jeg oppholder meg.  I det siste har jeg begynt å spørre om hotellet kan re opp senga før jeg kommer. Det hender at de kan det, men det krever mot å spørre om de vil gjøre det.  Det sparer både tid og krefter med assistanse, og man kan fortere komme i gang med turen. For å få til dette, er det nødvendig å planlegge i god tid.  Mine turer i  Norge nå i sommer, med assistanse, kom på et  beløp på kr 29961, inkl hotel, transport og privat forbruk. I denne summen er ikke lønnsutgifter og kostgodtgjørelse til assisenter tatt med. For nærmere beskrivelse av utgifter på Bergensturen, se hjemmeside.  Det er litt av et beløp på en ukestur til Bergen og en hjemreise til Mo i Rana!

For å gjøre det lettere å administrere lager jeg pakkeliste over hva jeg pakker med. Utstyr i èn koffert, og klær og toalettsaker i en annen.  I ”mellomlandingen” i Førde pakket jeg en liten bag til bruk dagen etter, så vi slapp å lete frem alt utstyr for en natt.

Som dere ser på bildene måtte det improviseres.  Noen hjelpemidler jeg fikk låne kunne jeg ikke bruke, så da måtte jeg bruke en hagestol fra verandaen mens jeg dusjet.  Det samme skjedde i Bergen. Da satt jeg på toalettet mens jeg dusjet.

Her var stolen som kom fra Hjelpemiddelsentralen. Denne kunne ikke jeg bruke.. Foto: Marta Øgaard
Det måtte improviseres i Førde, og heldigvis var det en terrassestol på hotellrommet som kunne brukes og som tålte vann. Foto: Marta Øgaard
Kanskje litt på kanten-bilde, men nå ser dere iallefall hvordan ting avogtil må gjøres. Foto: Marta Øgaard
Rommet med hjelpemidler på Scandic Hotel Ørnen i Bergen. Foto: Marta Øgaard

Det er hyggelig å bli invitert på besøk rundt i Norges land, men det folk ofte ikke tenker på er at de ikke har hus jeg kan bo i. For å gi deg som leser et sammenligningsgrunnlag, så sammenligner jeg denne siste reisen rent økonomisk med hvordan det ville vært å reise alene på tur, og kunne bo hos venner og bekjente. Hadde dette vært mulig for meg, så hadde en bilferie i Norge aldri kommet på den summen- men på grunn av assistansebehov og mange hjelpemidler, er det stort sett ikke mulig å få til, slik de fleste bor i dag.

For å få til en slik tur, har jeg måttet spare opp penger i to år. Skal man ha muligheten til å få en viss flyt, og faktisk nyte ferien, kreves det god planlegging og god økonomi. Det kan være tøft økonomisk å reise på en slik tur. Ettersom jeg er uføretrygdet og ikke har jobb, og kan derfor ikke være så sosial som jeg kanskje helst ville vært om jeg ikke hadde hatt så store utgifter til tur. Du vil kanskje si dette med de fleste mennesker, men jeg tror det er litt verre når man ikke har mulighet til å ha en ekstrainntekt, og i tillegg må spare inn på den nødvendige assistansen. På sett og vis må man kanskje til en viss grad isolere seg for å kunne oppnå reisemålet. Det koster å leve, og den som sier at lykke ikke kan kjøpes med penger, har aldri måttet spare i to år bare for å komme seg på besøk til venner og familie.

På vei til byen. Foto: Kjersti Reksten
Scandic Ørnen. Foto: Marta Øgaard
På Ricks med min venninne Helle-Viv. Foto: Marta Øgaard
På kunstmuseum med Kjersti, tidligere assistent som jeg synes det var veldig hyggelig å møte igjen!
På Festplassen med Kjersti, tidligere assistent.

Men selv om jeg ikke bokstavelig talt bor hos dem jeg er på besøk hos, har jeg likevel reist dit for å besøke dem.  Derfor er det viktig at vertskapet er tilstede når besøket kommer, og setter av tid til å møtes selv om det er umulig å bo hos dem 🙂 Ta vare på hverandre og respekter hverandres tid og behov. Noen er gode på det, mens andre har mindre forståelse for at tiden er dyrebar, og mulighetene er knappe.

En ekstra takk til assistenter og andre som var med på å bidra til at denne turen ble så bra som den ble! Uten dere hadde jeg aldri kommet meg avgårde.

Ekstrautgiftene jeg har går kun på det som kommer i forbindelse med funksjonsnedsettelsen min.  Ettersom det er meget utfordrende for meg å reise,(men selvfølgelig gjør det beste jeg kan for å gjennomføre det)  inviterer jeg herved alt av slekt og venner til å komme innom for en kaffetår når det skulle passe.

I neste innlegg vil jeg prøve å lage en så god som mulig oversikt over de øknomiske utgiftene med årets sommerreiser. Stay tuned, og nyt noen nydelige sensommerdager i mellomtiden! 🙂

Hilsen Maiken.

Fint på Sognefjellet. Foto: Marta Øgaard
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther

___________________________________________________________________
English version:
(For pictures see Norwegian version above.)

Behind the Scenes: Summer of 2015
Hi, dear readers.

It now feels as if the summer almost is at its end, and I’m writing this blogpost as a follow-up to my last post. In the last post I wrote about my travels this summer. In this one I thought I would share some glimpses of what’s necessary to do, both in regards to planning and different adaptations, for me to be able to travel. Maybe this blogpost will inspire someone who would like to travel, but might lack some of the courage to do so. It might annoy some people, but for others it might be quite the opposite. My goal is that you whom wish to travel, muster up the courage to do whatever you like.

I’m a single woman, 52 years of age. I live by myself and have «BPA» which lets me have assistants whom assist me for 60 hours per week. In addition to that I use the municipal night shift service, where they assist me with getting to bed and possible assistance during the night, if needed. I’m born with Cerebral Palsy. I also suffer from asthma, which makes me dependent on medication and other treatment for my condition. For all of this I’m in need of assistance because of my reduced motorial abilities. My Cerebral Palsy makes me unable to use my arms and legs to their full extent, which makes me unable to walk. I also have some challenges with my eyesight, which affects my sense of orientation and makes me dependent on assistance for me to move around unfamiliar places.

All my trips need to be carefully planned. My assistants need to be paid; therefore, I have to save up some hours per week to be able to use more assistance for when I travel. My experience is that one usually needs more assistance when travelling, mainly because everything isn’t facilitated in the same manner as it is at home. I also have to spend a lot of money on hotels when I’m travelling for pleasure, because those I’m visiting usually don’t have the space or the necessary adaptations in place for me to access their home with my wheelchair. Usually I have to cover the expenses first, and then Uloba will reimburse me afterwards through an administrative account. Still, I need to save up for a while to be able to do so. The equipment I depend on for assistance needs to be ordered in advance, and I also make arrangements in regards to where said equipment must be delivered. Usually it’s delivered to the local assistance equipment central where I’ve travelled to. Lately I’ve rung up the hotel in advance to check if they’re able to make the bed before I arrive. Usually it’s not a problem for them, but I find it a bit uncomfortable, so to be able to ask I need to muster up some courage. If the hotel manages to help out with this it saves both me and my assistants some time, and we’re able to get on faster with whatever we have planned for the trip. For this to work out good planning is essential. My domestic trips this summer had a total price tag of 29961 Norwegian kroners (about 3400 USD). This covered both hotel, transportation and my personal spending. What’s not been included in this calculation is the wages and other expenses for my assistants. More details about my expenses on the trip to Bergen you’ll find on my website. Personally, I think this is a lot of money for a one-week trip to Bergen and a trip home to Mo i Rana!

To make the administration of the trips easier I always create lists for what I have to pack with me. The equipment gets its own suitcase, clothes and toiletries gets another one. For our stop in Førde I packed a small overnight bag, so we wouldn’t have to waste time searching for the equipment needed just for one night.

If you look at the Norwegian version above, you’ll see some pictures. We had to improvise a bit, which we documented with pictures. Some of the equipment I was lent I unfortunately wasn’t able to use properly, and that’s why I ended up having to use a garden chair to sit in when I showered. The same thing happened in Bergen, where I had to use the toilet as a shower chair.

It’s always nice to get invited to visit friends around Norway, but what people often don’t consider is if their home actually is wheelchair accessible. To give my readers some basis for economical comparison; if I were able to stay with friends when I travelled, I would never even be close to having the same travel expenses, but because of my need for assistance and different adaptations it’s usually not a solution that works.

To be able to afford this trip I’ve had to save up money for a period of two years. If one wants to actually enjoy one’s vacation, I feel strongly that being well prepared when it comes to both administrative planning and having the proper funds is essential. It can definitely be an economical challenge to embark upon a trip like this one. I’m unemployed and dependent on welfare, which means I haven’t been able to be as social as I’ve wanted to when saving money for this trip. This might be the case for most people, but I feel like it is a bit worse when you’re not able to provide an extra source of income, in addition to having to cut down on assistance to save some hours. In some ways I feel I’ve had to isolate myself to some degree to be able to reach this travel goal of mine. It’s expensive to live, and those who’s so certain about how “money can’t buy happiness”, might never have had to save up for two years just to be able to visit friends and family.
Even though I usually don’t end up staying at those I’m visiting, I’ve still travelled a long way just to see them. That’s why I find it important that they make the effort to be there when I arrive, and also prioritize time out of their day to see me even though I’m not staying with them in their home. It’s important to take care of, and respect both the time and needs of each other. Some people are better at it than others, whilst some have a less understanding nature in regards to how valuable then time and the opportunities that are given actually are.

I want to extend a special thanks to my assistants and all the others who made this trip as successful as it was! Without you I would never have been able to do it.

The extra expenses I got had only to do with my disability. Since it’s so challenging for me to travel around to visit others (even though I try my best to do so) I hereby invite all my relatives and friends to come by for a good cup of coffee, whenever you’d like!

In my next post I’ll try to create a detailed overview of the economical expenses related to this year’s travels during the summer. Stay tuned, and enjoy the last days of summer!

Best wishes, Maiken!

English version translated by assistance.

Sommer 2015

~ Maiken ~ 6 kommentarer

English version follows below the Norwegian version.

Kjære leser.

Nå er snart sommeren på hell, og høsten starter.  Skoler og andre undervisningsinstitusjoner starter, studentene inntar byen og den yrkesaktive delen av befolkningen tar stort sett fatt på jobben igjen.  Selv om sommeren ikke har vært av den varmeste i år, har vi en flott høst i vente og mange flotte dager kan vi få.  Velkommen til en aktiv blogghøst.  Håper du følger meg og deler rundt. I høst vil jeg bruke mye tid på å skrive søknader og lage en oversikt over mål jeg vil oppnå.  Jeg trenger både en jobb, og har lyst å studere mer. Jeg trenger å se meg rundt i verden og få nye innpulser. Selv en middelaldrende dame trenger å endre livet sitt.

Etter en lang bloggpause, er det vel på tide å gi lyd fra seg igjen.  Selv i voksen alder kan sommeren være aktiv. Det har min sommer vært, både på godt og vondt: jeg har fartet rundt, sovet mye, handlet klær, lest lydbøker og har til og med nesten nådd mitt mål om å lese ut Bibelen; Den meget omtalte boken med mange skrifter, som det er så mange følelser og meninger om.  En mystisk bok som det ikke nytter å ha èn bestemt og fastsatt mening om.  Å lese den har i allefall ført til at jeg vil og må lese mer litteratur som omhandler historie, levesett og kultur rundt bibelsk tid. Blir nok både et Midtøsten-studie og et kurs i religionsvitenskap etterhvert, men jeg er ikke sikker på når.  Tiden vil vise og den som lever får se. Jeg har også lest en rekke romaner, og litt sommerkrim, som jeg lister opp til deg her:

  • Viveca Sten- I Kampens Hete (Cappelen Damm, lest av Haakon Strøm)
  • Jamie Ford- Sanger til Willow Frost (lydbokforlaget, lest Duc Mai-The)
  • Toril Brekke- Marmor (lydbokforlaget, lest av Ingrid Vollan)
  • Ildefonso Falcones- Barfotdronningen (lydbokforlaget, lest av Anders Ribu)
  • Haruki Murakami- Fargeløse Tsukuru Taziki og hans pilegrimsår (lydbokforlaget, lest av Duc Mai-The)
  • Derek Prince- Stevnemøte i Jerusalem (Stiftelsen Derek Prince Ministries)

I tillegg har jeg liggende denne boken som jeg skal ta fatt på:

  • Sofi Oksanen- Da duene forsvant (lydbokforlaget, lest av Anders Ribu)

SOMMEREN 2015

I juni dro jeg og to assistenter en tur med bil fra Trondheim til Bergen og opp igjen. For å få til dette måtte jeg spare i lang tid. Ettersom ingen av dem jeg skulle besøke hadde hus vi kunne bo i, måtte vi ta inn på hotell.  Første stopp var i Førde i Sunnfjord.  Vi la oss inn på Scandic Sunnfjord Hotel & Spa èn natt, slik at mine assistenter fikk litt hvile etter mange timers kjøring, samt at vi da hadde god tid når vi ankom Bergen dagen etter for å sikre at alle hjelpemidler fungerte og var på plass.  Mens vi var i Førde benyttet jeg anledningen til å treffe en venninne som er bosatt i Førde, og som det var lenge siden jeg hadde truffet.  Det ble en hyggelig sommerkveld på Peppes Pizza, som ligger på Handelshuset i Førde. Praten gikk lett og latteren satt løst. Dagen etter kjørte vi videre til Bergen.

Pause på Sognefjellet. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Ferge Lavik-Oppedal Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
På fergen Lavik-Oppedal. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Luftepause i varmen på Sognefjell. Foto: Marta Øgaard
Sognefjell Foto: Marta Øgaard
Sognefjell Foto: Marta Øgaard
Skiløpere på Sognefjell- i juni! Foto: Marta Øgaard
På Peppes med Linda i Førde Foto: Marta Øgaard

Når vi så kom oss til Bergen, tok vi inn på nye Scandic Hotel Ørnen ved Bystasjonen.  Hjelpemidlene var på plass, og min seng fra hjelpemiddelsentralen var redd opp og på plass.  Men glad var jeg for at jeg hadde med meg min egen heis, ”i tilfelle”, for heisen fra HMS var nemlig ikke oppladet. På begge stedene måtte vi omrokkere på rommene slik at det ble plass til både meg, rullestol og hjelpemidler. Slik er det så og si på alle hoteller jeg er på.  Så var det i vei med å besøke venner og bekjente.  Ettersom de fleste ikke har hus jeg  kan komme inn i, traff jeg de i byen og andre steder  det var mulig å komme fram med rullestol.

Rommet mitt på Scandic Ørnen etter ommøblering. Foto: Marta Øgaard
Scandic Hotel Ørnen Foto: Marta Øgaard
Scandic Hotel Ørnen Foto: Marta Øgaard

Jeg liker å handle klær, så jeg hadde spart mange penger til å handle klær og sko.  Jeg har noen bekjente som driver en butikk med herreklær; John Peter London, i  butikksenteret Horisont i Åsane.  Når jeg var innom der var det på sin plass å kjøpe en skjorte til far.

Min far i ny skjorte fra John Peter London

Jeg og en av assistentene mine, som har bergensk opprinnelse, dro på ”sightseeing” i byen. Da vi vandret gjennom gågaten Marken, fant vi en fin hattebutikk som het Adore. Og hattegal som jeg er, la jeg igjen litt penger der. Ellers besøkte jeg Fløyen, som var et fint sted å ferdes med rullestol.  Det gikk også bra å ferdes med elektrisk rullestol på Fløibanen.  Kafèen der oppe var ikke så godt tilrettelagt, men det gikk på et vis.  Bygget er verneverdig og dessverre ikke så mye å gjøre med.

Fløibanen Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Utsikt fra Fløyen Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Utsikt fra Fløyen Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Fløyen Restaurant Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Mange fine veier å gå rundt på oppe ved Fløyen Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Rullestolrampe opp til Fløyen Restaurant Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Skostredet mot Østre Skostredet
Skostredet
Roll&Rock i Skostredet
Det ble noen hatter på meg 🙂
I hattebutikken Adore i Marken

Jeg prøvde Bybanen og tok buss til og fra Lagunen storsenter, og besøkte så vidt Gamlehaugen. Jeg fikk ikke sett alt på Gamlehaugen, for vi kom litt for sent til åpningstidene. Gamlehaugen er stedet der Kongefamilien bor når de besøker Bergen, og der  Christian Michelsen bodde da han levde rundt århundreskiftet 1900. Han var blant annet statsminister fra 1905 til 1907.

Gamlehaugen. Foto: Ann Beathe Dimmen Sæther
Rhododendron ved Lille Lungegårdsvann i Bergen. Foto: Marta Øgaard
Ved lille Lungegårdsvann. Foto: Marta Øgaard
På vei til Kode museum. Foto: Marta Øgaard
Et litt sånn typisk Bergensblikk. Litt for mange måker for min smak… Foto: Marta Øgaard
Kulturskolebygget i Bergen, og litt av Kode museum. Foto: Marta Øgaard
Kaffe på Roll & Rock i Skostredet med ny hatt på. Foto: Marta Øgaard
På bybanen. Foto: Marta Øgaard

Jeg var også på kunstmuseum nede i sentrum som het Kode.  Du og du, det er mye rart som kalles for kunst. Bilder kommer senere.  I tillegg fikk jeg  også kjøpt meg en del litteratur i lydbokformat som var godt å ha i en regnfull sommer som i år.

På slutten av oppholdet var jeg en tur innom Ricks for å se på Stand-Up Show med lokale komikere. Det er første gang jeg var på Stand-Up Show, og det blir sikkert ikke den siste.  Helle-Viv og jeg  fleipet med at vi kan starte opp med Sit-Up komedie.   Jeg var også innom en del kafèer og restauranter, blant annet på Fridays Ole Bulls plass. Her måtte vi gå bakveien for å komme inn.  Noe Helle-Viv og jeg kommenterte og synes var dårlig planlegging.

På Ricks med Helle-Viv. Bilde lånt av Helle-Viv.
Utenfor Ricks

Jeg besøkte en bekjent via andre bekjente; Elisabeth.  Takk for en hyggelig ettermiddag og kveld, Elisabeth.

Alt i alt var det en innholdsrik, læringsrik og hyggelig tur til Norges nest største by.

TUREN OPP OG NED

Til tross for en kronglete kjøretur både opp og ned, da GPS-en valgte å sende oss over Sognefjellet, som ifølge en av assistentene mine er Norges verste kjørevei, gikk det bra.  Men vi valgte å la være å høre på GPS-en på tilbakeveien, og kjørte via Valdresflya nordover til Trondheim igjen. Vi hadde et greit kjørevær begge veiene. Etter at vi kom oss til Trondheim vasket jeg klær, pakket om kofferten og dro nordover hjem til Mo I Rana. Men da jeg skulle kjøre nordover, derimot, klikket bilen på Steinkjer, og vi fikk hjelp av NAF og ble fraktet til Mekonomen for reparasjon. Feilen var følgende; det «indre svinghjul» hadde «spist» hull i det ytre svinghjul, og deretter begynt å «ete» på svinghjulshuset.  Av den grunn måtte også clutchen skiftes, selv om den langt fra var utslitt(fare for metallspon) .Men etter noen timer i Steinkjer, satte vi oss på toget til Mo i Rana, og kom oss hjem likevel. Ett par dager etter når bilen var reparert, dro pappa til Steinkjer for å hente den. Tusen takk til Mekonomen ”Dekk og Bilservice AS” i Steinkjer for super service tross sommertid og stor pågang. Verkstedet fortjener honnør for arbeidet, og Steinkjer kommune bør være stolt og støtte opp om de tre karene som eier og driver verkstedet!

I Mo i Rana fikk jeg noen rolige dager hjemme på Ytteren, på hytta og noen småturer inn til Hemavan i Sverige. På forhånd hadde jeg spart opp penger, og gikk til innkjøp av noen gode lydbøker til bruk denne sommeren.  I tillegg fikk jeg en krimbok, ”I Kampens Hete”, i bursdagsgave av en venninne, og Stevnemøte i Jerusalem av noen bekjente.  Disse var også lydbøker. Kvelden før jeg dro tilbake til Trondheim, kom en nabo og slektning på Ytteren med forsinket fødselsdagsgave; et gavekort på Ark, som jeg nå har brukt en del av til å kjøpe boken ”Fargeløse Tsukuru Taziki og hans pilegrimsår” av Haruki Murakami. Jeg leter også etter ”Kafka på stranden”, og IQ84 i lydbokformat.

Utenfor hytta vår. Foto: Privat
Utenfor hytta vår. Foto: Privat
Utenfor hytta vår. Foto: Privat
Utenfor hytta vår. Foto: Privat
Utenfor hytta vår. Foto: Privat
På Svenskegrensen. Foto: Privat
Utenfor hytta vår. Foto: Privat
Jeg og min far spiser lunsj utenfor hytta. Foto: Privat
«Milliondassen» på Hellåga, langt Kystriksveien. Foto: Privat

To av mine assistenter kom noen dager før avreise for å avlaste mine foreldre litt, før en av de kjørte med meg nedover til Trondheim igjen. Ettersom jeg har påtatt meg å se på ulike turmuligheter, benyttet jeg anledningen til å bruke en av mine assistenter noen timer for å besøke Klokkerhagen i Mo i Rana. Det er et friluftsområde som er universelt utformet, og kan brukes av mange.  Det regnet en del den ettermiddagen, men vi traff likevel mange som jogget og gikk tur i dette området.

Klokkerhagen, Mo i Rana. Foto: Marta Øgaard
Inngangsbroen til Klokkerhagen. Foto: Marta Øgaard
Klokkerhagen. Foto: Marta Øgaard
Klokkerhagen. Foto: Marta Øgaard
Mange fine syriner i Klokkerhagen. Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
Fine turløyper. Foto: Marta Øgaard
Ender og andunger langs elva i Klokkerhagen. Foto: Marta Øgaard
Hester hadde sommerbeite på andre siden av elva. Foto: Marta Øgaard
Det regnet på tur- regntrekk må til! 🙂 Foto: Marta Øgaard
Kulturkræsj mellom industri og natur i Mo i Rana. Foto: Marta Øgaard

For å få til alle reiser bruker jeg bilen min.  Når man sitter sånn sammen i bilen blir det ofte mange gode, innholdsrike samtaler.  Har lært mye nytt på lange strekninger langs veien, og i tillegg får en sett mye vakker natur i flotte omgivelser.

Som dere skjønner har jeg hatt en rullende og variert sommer. Jeg har også vært på festival, men dette kommer det mer om i neste blogginnlegg. Jeg håper at du også har hatt en fin sommertid, og fått ladet batteriene  dine.

Hilsen Maiken

__________________________________________________________________________
English version:
(For pictures, see Norwegian version above.)


Summer of 2015

Hi, dear readers!
The summer is soon to be over and autumn is here to take its place. Schools everywhere open their doors once again for a new semester, the students are back from their summer vacations and those who work a regular full-time job most likely have to go back to work. Even though this summer hasn’t been the warmest, I think we have a lovely autumn in sight. I’d like to welcome you, my readers, to an autumn with loads of activity on my blog! I hope you’d like to follow me and share my posts. This autumn season I plan on spending a lot of time writing applications and creating overviews and list for all my goals. I’m in need of a job, and I’d also like to go back to school. I need to se more of what the world has to offer and get some new input. Even a middle-aged woman needs to change up her life from time to time.

After a long break from the blog I feel like its well overdue for a new post. Let’s just say that age is not a hindrance for having active summers! Mine has indeed been an active one, for better and for worse: I’ve been traveling, slept a lot, gone clothes shopping, listened to audio books, and I’ve even almost met my goal of reading the bible in its entirety. There are possibly no contenders when it comes to the sheer amount of people who have an opinion on this book. Personally, I find the bible to be a mysterious book, where it’s no use to try to form a concrete opinion about. Reading it has inspired me to want to learn more, and read more, about the history, literature, culture and the general way of living around biblical times. I might do a Middle eastern study and course in religious studies, but I’m not certain when exactly I’ll do it. Only time will tell. I’ve also red loads of novels this summer. Here’s a list:

  • Viveca Sten- I Kampens Hete(Cappelen Damm, lest av Haakon Strøm)
  • Jamie Ford- Sanger til Willow Frost(lydbokforlaget, lest Duc Mai-The)
  • Toril Brekke- Marmor(lydbokforlaget, lest av Ingrid Vollan)
  • Ildefonso Falcones- Barfotdronningen(lydbokforlaget, lest av Anders Ribu)
  • Haruki Murakami- Fargeløse Tsukuru Taziki og hans pilegrimsår(lydbokforlaget, lest av Duc Mai-The)
  • Derek Prince- Stevnemøte i Jerusalem(Stiftelsen Derek Prince Ministries)

In addition, I plan on reading this book:

  • Sofi Oksanen- Da duene forsvant(lydbokforlaget, lest av Anders Ribu)

The summer of 2015

In June me and two of my assistants went on a round trip by car from Trondheim to Bergen. To be able to do this I had to save up money for a long time. None of those I came to visit in Bergen have homes adapted in such a way that I could stay there, so we had to stay at a hotel. Our first stop was Førde in Sunnfjord. Vi stayed at Scandic Sunnfjord Hotel and Spa for one night. This was mainly so that my assistants would get some much-needed rest after many hours of driving, but it also meant that we would arrive early in Bergen the next morning to oversee that we had everything we needed in regards to assistance equipment etc. Whilst in Førde I also had time to meet up with a friend which I hadn’t seen for a long time. We spent a lovely summer evening at Peppes pizza, located at Handelshuset in Førde. We had a lot to talk about and had a great time together. The next day we drove the last stretch to Bergen.

When we arrived in Bergen we went straight to the hotel we had booked, new Scandic Hotel Ørnen, located by “bystasjonen”. All the assistance equipment had been delivered on schedule, and the hotel had made my specially ordered bed. I had brought my own person lift just in case, which proved to be a smart move. The person lift we had ordered was not fully charged when we got there, and this would have been a huge problem if I hadn’t brought my own. In both the hotels we stayed at I had to rearrange the in-room furniture to make space for myself, my wheelchair and all the assistance equipment. This is usually the case whenever I stay at a hotel. Afterwards we met up with some of my friends. Most of my friends don’t have wheelchair accessible homes, so we met up different places around the city where I would be able to access with my wheelchair.

I like to go shopping, especially for clothes, and I’d saved up some money to go both shoe- and clothes shopping. An aquintance ownes a men’s clothing store; John Peter London, located in the Horisont mall in Åsane. When I went by, I felt it was only right to buy my dad a nice shirt.

I went sightseeing around the city with one of my assistants who’s been brought up in Bergen. On a stroll down the pedestrian zoned street Marken we came across an interesting hat store named Adore. I’m crazy about hats so it might not come as a surprise that I spent a little money at Adore. We also went and visited a place called Fløyen, where it easy to get to with my wheelchair. It was also no problem to ride Fløybanen with an electric wheelchair either. The café at the top was not as well adapted, unfortunately, but we made it work. The café building has historical value which is the reason they are not allowed to make too many changes.

I tried Bybanen and travelled by bus to Lagunen mall, and I also managed to swing by Gamlehaugen. I did not have time to see everything at Gamlehaugen because we arrived there a little late. Gamlehaugen is the place where the royal family stays when they visit Bergen, and it was also the home of Christian Michelsen when he was alive around 1900. He was prime minister in Norway from 1905 to 1907.

At the end of my stay I went to a stand-up show at Rick’s with some local comedians. It was my first time at a stand-up show, but it will not be my last! My friend Helle-Viv and I joked about how we could create our own comedic concept: “Sit-up comedy”. I also went to different cafés and restaurants. At Fridays Ole Bulls place we had to go in through the back entrance. Both me and Helle-Viv thought this was not great planning by the restaurant.

I also visited the art museum named Kode down at the city center. Let’s just say there’s a lot of weird stuff passing as art these days. I’ll post some pictures later. In addition, I also bought myself many new audio books, which has proved useful on rainy summer days.
I visited an acquaintance of mine, Elisabeth, which I’ve met through another acquaintance. Thank you so much for a lovely afternoon and evening, Elisabeth!
All in all, my trip to Bergen contained many different elements, it was both educational and really nice at the same time.


Our round trip to Bergen

Despite the not so smooth drive to and from Bergen, it was all alright. On our way to Bergen the GPS decided to guide us over Sognefjellet, which according to one of my assistants is one of Norway’s worst roads. On our way back home we all agreed to not listen to the GPS directions, and ended up driving through Valdresflya to Trondheim. The weather was fine both to and from Bergen. Back in Trondheim I did some laundry, rearranged my suitcases, and went straight home to Mo i Rana, which is further north in Norway. On our drive north, the car suddenly broke down around Steinkjer. We called NAF for help and got transported to Mekonomen (an auto repair shop) to get the car fixed. They had to work on it for a while, so we ended up taking the train to Mo i Rana from Steinkjer instead. After a few days the car was ready to be picked up, so my dad travelled down to Steinkjer to bring it home to Mo i Rana. I’d like to extend a special thanks to «Mekonomen Dekk og Bilservice AS» in Steinkjer for their superb service despite summer hours and loads of other customers. The auto repair shop deserves praise for their work, and Steinkjer municipality should be both very proud and supportive of the three great guys who runs the place! In Mo i Rana I got to experience a couple of mellow days home at Ytteren, at our cabin and during some trips to Hemavan in Sweden. I’d saved up some money up front, and invested in some audio books which proved very useful this summer. In addition, I was gifted a crime themed book “I Kampens Hete” from a friend of mine, and “Stevnemøte i Jerusalem” from some acquaintances. These were also audio books. The evening before returning to Trondheim a neighbor and relative at Ytteren came by with a late birthday gift. The gift was a gift card to the book store «Ark». I spent some of it on the book «Fargeløse Tsukuru Taziki og hans pilgrimsår» by Haruki Murakami. I’m currently searching for the books «Kafka på stranden» and «IQ 84» in audio book format.
Two of my assistants travelled up to Mo i Rana a couple days before our return date to Trondheim, to relieve my parents. One of my assistants drove me back home to Trondheim a few days later. Since I’d decided to see more of nature, I used the occasion to bring one of my assistants to visit Klokkerhagen for a few hours. Klokkerhagen is an outdoor recreational area which is adapted in such a way that everyone is able to use it. The rain was quite heavy whilst we were there, but we still saw many people out for a run or a walk in the area.

To be able to do all my travelling this summer I was completely dependent on my car. When you spend a lot of time together in a car you end up having many great conversations. I’ve learned a lot whilst road tripping, and in addition I’ve got to see a lot of the beautiful nature Norway has to offer.
As you might have figured I’ve had a summer full of variety. I’ve also been to a festival, but this will be covered in its own blog post. I sincerely hope you’ve had a great summer as well, where you now feel fresh and “recharged”.

Best wishes, Maiken.

English version translated by assistance.

St.Hansaften på Haukvannet og forberedelser til reise

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

(English version below)

Hei kjære leser!

…Og jeg som trodde på godt sommervær i dag.  Var en tur på Hauken og grillet i dag, sammen med  en del andre fra NHF Trøndelag. Grillen var på, men solen kom ikke frem, men den viste seg bak skyene. Vi grillet pølser og koteletter, og ble gode og mette, slik at jeg og min assistent Marta hadde godt med energi i kroppen til å komme oss rundt Haukevannet. HER kommer en link med litt om Haukvannet, og om du trykker HER kommer du til THL sin infoside om Hauken.  Jeg legger også ved litt bilder fra turen idag.

Hauken
Rampe ned til vannet ved Hauken/Ramp down to the water by Hauken
Inne i hytta/Inside the cottage
Tilrettelagt toalett inne på hytta/Adapted WC inside the cottage
Utsikt fra veien rundt Haukvannet/The view from the road around Haukvannet
Det ser ut til å være en gangbane ved veien?/Looks like there are parallel bars right beside the road.
Grillings!/Barbecue!
Hytta på Hauken/The cottage at Hauken
Godt tilrettelagt vei rundt hele Haukvannet på ca 2 km, eller mer../A well adapted road of 2kms or more around Haukvannet
Dyreliv i vannet- både voksne og barn/Wildlife in the water – both adults and kids.

Etterpå gikk veien hjemover til Moholt for å rydde på plass etter grilling, og forberede sommerferie både i nord og vest.

Jeg har tatt noen telefoner både til folk jeg skal treffe, sendt melding via Facebook til et par av de, og ikke minst tatt kontakt med Hjelpemiddelsentralen (HMS) for å sjekke om alt av hjelpemidler kommer dit det skal.  Ting tar tid, og det tar lang tid å planlegge og å få en oversikt over steder der jeg trenger hjelpemidler. Jeg  sendte mail til HMS i mars for å være sikker på at alt kom i orden i rett tid.

I tillegg har jeg spart lenge for å få dette til. Det koster å reise i Norge, og det blir ikke biligere av at man må bo på et tilrettelagt hotell de gangene invitasjonen kommer fra slekt, familie og venner der boligen ikke er tilrettelagt for rullestol.  I år har jeg gått til innkjøp av to kofferter,( …og etter hvert kanskje tre) hvor av den minste skal innholde engangsutstyr, små hjelpemidler, og medisiner, mens den andre er en feriekoffert med klær og andre reiserekvisitta som en hvilken som helst dame på min alder ”må” ha med  seg på tur.

Følg med, følg med; mer kommer etter hvert!

Maiken

 

St. Hans evening at Haukvannet and preparations for travel.

Hi, dear reader!

And I who believed we were gonna have some nice summer weather today. We took the trip to the Hauken cottage to have a barbecue with a few others from the Norwegian Handicap Association in Trøndelag. The grill was lit, but the sun didn’t show up, hiding behind the clouds. We grilled hot dogs and pork chops, and with full stomachs, my assistant Marta and I had loads of energy to take the trip around Haukvannet. Here is a link to a page about Haukvannet. I’ve also added some pictures of today’s trip in the Norwegian text above.

We went back to Moholt afterwards to put everything back in place after the barbecue, and to plan the summer vacation that will take me up north and to the west.

I’ve been calling the people that I am going to meet, even sent some messages to a few of them on the Facebook chat, and, not least, contacted the technical aids centre to make sure that every aid arrives where it should. Things take time, and it takes a while to plan and get an overview of places where I will need aids. I e-mailed the technical aids centre already in March to make sure that everything comes in place in time.

 

I have also been saving for a long time to make it. Traveling in Norway is costly, and isn’t made any cheaper by the fact that I need to go to an adapted hotel when relatives, family and friends invite me over but their homes aren’t suited to wheelchairs. This year I bought two suitcases (and soon maybe a third). The smallest is for disposable equipment, small assistive devices and medication, while the other is a vacation suitcase for clothes and other stuff that a woman my age «needs» to bring along on a trip.

 

Keep tuned, keep tuned, more will follow!

 

Maiken

 

(Translated by Solveig)

17.mai

~ Maiken ~ 2 kommentarer

(English version below)

Kjære leser!

Vel overstått 17.mai- og pinsehelg. Håper du har hatt en god feiring.

Etter hvert som årene går blir det vanskeligere og vanskeligere å finne på noe å gjøre på nasjonaldagen.  Ettersom min første avtale for dagen måtte endres, og  stappfulle sentrumsgater ikke er et alternativ for meg, valgte jeg å finne på noe annet.  Sammen med en assistent kokte vi vann til te på termos, tok med matpakke og nybakt sjokoladekake.  Vi kledde oss varmt, satte oss inn i min røde Volkswagen Caravelle, og turen gikk mot Midtsandtangen, et tidligere militært område i Malvik, som naturforvaltningen har tatt over og laget til et til et universelt tilrettelagt turområde. Der er det grei adgang til strandlinje, og gode muligheter til rekreasjon og frilluftsliv.  Har prøvd å gi et inntrykk av dette på bildene.  Området hadde også, etter hva jeg kunne se, en god skatebane for dem som måtte ønske å skate og kose seg.

Skatebane på Midtsand
Greie parkeringsplasser på Midtsand.
Greie parkeringsplasser på Midtsand.
Midtsand
På Midtsand er det tilrettelagt for grilling under tak.
På Midtsand er det tilrettelagt for grilling under tak.
Midtsand
Volleyballbane
Rasteplasser med utsikt mot Trondheimsfjorden.
Toalettene

Senere på dagen dro vi til turstien rundt Stavsjøen,  hvor det også var tilrettelagt for å kunne gå seg en tur i skogen. Flott, spør du meg.

Senere på kvelden dro jeg til en venn, der vi feiret kvelden med sjokoladekake, en god samtale og film.

På tross av at jeg måtte endre planene mine, ble ikke dagen så verst likevel. 🙂

Brygge i fine, ekte naturomgivelser på Stavsjøen.
Tilrettelagt gapahuk.
Fine naturomgivelser
Stavsjøen, Malvik kommune/Stav lake in Malvik.Foto: Privat

Lovise63, eller Maiken om du vil.

 

The 17th of may

Dear reader!

I spent a happy 17th of may and Pentecost, and I hope you did as well.

As the years passed, it’s been more and more difficult to find something to do during the Constitution Day. As my first appointment for the day had to be changed, and packed streets in the city centre aren’t my thing, I chose to do something else entirely. My assistant and I boiled some water to put on a thermos, brought a packed lunch and fresh chocolate cake. We dressed warmly, sat down into my red Volkswagen Caravelle, and the trip went to Midtsandtangen, a former military base in Malvik now transformed into a universally designed recreation area by the environmental management.

The shoreline is well accessible, and there are good possibilities for recreation and outdoor life. I’ve tried to portray this through my photos. The place had also, as far as I could see, a good course for skateboarding for those who would like to skate and have fun.

Later that day we went to the hiking path around Stavsjøen, where it’s possible to go for a walk in the woods. Nice, if you ask me. Later during the evening I visited a friend, and we celebrated with chocolate cake, a good talk and a movie.

The day wasn’t so bad, even though I had to change my plans.

Lovise 63, or Maiken if you like.

 

(Translated by Solveig)

 

Fra insitiusjon til samfunnsrealitet, og tilbake igjen?

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

Publisert 17.05.2010

En torsdag kveld i mai måned var en rekke arbeidsledere, pårørende og andre interesserte samlet. Som de våkne, ressurssterke personene vi er, har vi fått rede på at bystyret er i ferd med og rasere ”verktøykassen” vår BPA (Borgerstyrt personlig assistanse). Nå vil kommunen frata oss store deler av retten til å ta kontroll over våre egne liv, og gjeninnføre det å samle funksjonshemmede under ett tak og sentralisere tjenestetiltakene.
I de siste 30 årene har det vært en strømning og en holdning i norsk politikk om at mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser skal bli inkludert i samfunnet og nærmiljø, og at storsamfunnet skulle tilrettelegge og tilpasses slik at et hvert individ skulle føle seg i varetatt. Mennesker med funksjonsnedsettelser skulle, og skal, delta i politiske organer, være med i idrett og kulturliv, gå på skoler og ta høyere utdanning. Yrkeslivet ”skal” også være tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Retningslinjer har blitt vedtatt, lovverk har blitt endret og verden har på mange måter gått fremover. På 70-tallet kom endringer i grunnskoleloven, på 80-tallet startet prosessen som endte opp med HVPU-reformen i 1991, mens i 1994 ble neste tiltak satt i verk. Dette var BPA- Borgerstyrt Personlig Assistanse, og staten gikk inn med stimuleringstiltak som skulle føre til at brukeren/ individet kunne få ansette sine egne assistenter og styre egen tilværelse.
Med tiden viste det seg at denne ordningen fungerte bra for mange. Med en gang staten trakk ut sine stimuleringsmidler ble det snakk om redusering og spørsmål om kommunen skulle tilbakeføre mange av tjenestene som blir utført av assistenter i dag. En kan på mange måter spørre seg om det at funksjonshemmede har deltatt i ulike prosesser for å få verden fremover har vært spill for galleriet, eller om det er et reelt ønske om at vi skal delta aktivt i samfunnet. Det virker som om at når kommuneøkonomien presses, blir menneskelige verdier satt til side, og store ord og faglige løfter viser seg å være basert på økonomien i kommunene, og ikke et reelt verdisyn.
BPA-ordningen fungerer bra. Retten til selv å bestemme hvem og hva som skal gjøres i og utenfor hjemmet er en befrielse for mange. Men så kom sjokket: Rådmannen i Trondheim har lagt frem et forslag om at kommunen igjen skal ta over mange av tjenestene som assistentene har hatt, og brukerne må igjen forholde seg til mange innstanser, slik at man på nytt mister muligheten til å styre hverdagen sin. Snakk om å ta to skritt frem og tre tilbake! I mange år har funksjonshemmedes organisasjoner deltatt i debatter og vært med i råd og utvalg. Til slutt fikk vi ”verktøykassa” som heter BPA og som førte oss ut i ”det frie” liv”. Nå ser det ut til at kommunene vil ha styringsretten tilbake, og lager retningslinjer som igjen skal plassere flere funksjonshemmede i bås. De vil splitte familier med funksjonshemmede medlemmer ved å forvente at de skal flyttes til kommunale innstanser for å få assistanse. Dette er en fordekt tilbakegang til et liv i institusjon og sentralisering av individet.
Jeg vokste opp på institusjon, og ser tydelig trekk i strukturen i hjemmebaserte tjenester. Med det nye fremlegget som er foreslått fra rådmannen til kommunestyre i Trondheim, ser det ut til at kommunen vil sentralisere tjenesteytelsen og gjøre dette mer eller mindre om til en institusjonalisert tjeneste. Dette minner på mange måter om totalinstitusjonenes felles mønster, som ville samle flere funksjonshemmede under samme ”tak”, og hvor tjenestene skulle utføres uansett hvilke behov brukerne har og hvem man er. Strukturen henger godt i veggen selv om ”sentraliseringstaket” foreløpig er borte. Kanskje institusjonene er langt fra borte, men at vi bare tror det fordi vi ikke ser de store komplekse byggene lenger?
Maiken Kvåle

Ta utfordringen. Ikke gi opp. Finn løsninger. Dra på tur. Reis.

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

English version follows below the Norwgian one.

Publisert 25.01.2015

Kjære leser.

I vinter har jeg fått tillit og oppdrag av CP-foreninga, avd. Trøndelag, til å bidra med seniorarbeid.  Et av oppdragene er å finne tilrettelagte feriesteder og mulige reisemål og muligheter for tilskudd til reiser. Det er vel en kjensgjerning at vi trenger en del tilrettelagte steder, tilgjengelighet og tilgang på hjelpemidler for å kunne nyte ferier og weekendturer utenfor hjemmet.  Det kan være gøy å reise og oppleve nye steder, møte ny og ukjent kultur, smake på maten og snakke med lokalbefolkningen. Det kan rett og slett også være hyggelig å treffe slekt, familie, nye og gamle venner.  Ofte er det slik at private hus og hjem ikke har universal utforming.  Det kan derfor være greit å finne et bra sted å bo slik at man slipper å bruke mer tid og krefter på det enn nødvendig.  Så kan man heller bruke krefter på å være sammen med dem man trives godt sammen med og er der for å treffe.  Er man bortreist er det gjerne et formål med oppholdet.  Da er det viktig å få gjort det.  Det er utrolig slitsomt å måtte tenke på hvordan man skal løse praktiske og personlige gjøremål og hele tiden være i forkant på det man skal gjøre. Det tar bort mye av fokuset til grunnen hvorfor man er der.  Små eller store reiser krever ofte god planlegging.  Et sted å bo som er tilgjengelig skal letes opp, finansieres og klargjøres; hjelpemidler bestilles og plasseres på stedet man skal bo.  Vi har alle ulike forutsetninger og behov for tilrettelegging, men enten behovet er stort eller lite er det vesentlig for at ferie/weekend oppholdet, og eller kurs-og konferanseoppholdet skal gå så greit som mulig.  Det er kjedelig å måtte bruke hele dager til å stå opp på grunn av at stedet man sover på er dårlig tilrettelagt for mennesker med funksjonsnedsettelser.  Derfor er det viktig å planlegge reisen før du drar og/eller har en rutine som er grei å gjennomføre før du reiser.

 

Årsaken til min iver for reising ligger nok i min barndom.  Til tross for at jeg stort sett var splittet fra min familie og hadde opphold på totalinstitusjoner, var jeg i de fleste ferier sammen med mine foreldre og søster i Mo i Rana.  Selv om jeg har og hadde en omfattende funksjonsnedsettelse ble jeg dratt med på tur på hytta vår nordpå, hvor jeg var med på fisketur i robåt, på fjellturer, skiturer med scooter, og etter hvert scooterturer i hjemmesnekret pulk som pappa bygget selv. Vår kjære familiehund dro meg avgårde, mens barna i hyttenabolaget var «happy» da vi fikk scooter som de kunne henge etter  på ski. Dette kalte vi å «snørekjøre».

Jeg tror ikke det var mulig å få støtte til fritidshjelpemidler ettersom jeg til daglig lå innlagt på totalinstitusjon (litt usikker på dette, hvis noen vet mer om det er det bare å kommentere) Som vanlig var på 60-og 70 tallet, og litt utpå 80-tallet, pakket vi biler fulle med spisstelt og familiehund, og kjørte Norge rundt med spisstelt, primus og senere campingvogn. Det var en helt alminnelig og sosialt akseptert ferie i de overnevnte tiår.

 

Til tross for mine høyst fremtredende skavanker hva mobilitet angår var jeg med.  Noen som kjenner seg igjen?  Senere i livet har jeg vært på reiser med fly og tog. Reist har jeg også gjort med både danskebåt og Kiel-ferge. Også på egne bilturer og reiser etter jeg som voksen tok ansvar for meg selv, og har benyttet noe av assistenttiden min til å reise og se meg litt om i inn- og utland.  I mine yngre dager dro jeg fra tid til annen med jevnaldrende på turer.  Det var mulig fordi vi var yngre og friere.  Da var det venner og familie som reiste sammen.  Vi hadde det hyggelig og mye moro. Sånn går no dagan…  Etter hvert som vi blir eldre får vi forpliktelser på alle hold og er ikke så fristilt som før.  Folk er ofte i jobb og har familie. Det er derfor på sin plass å takke alle de som har bidratt frivillig til at jeg kunne gjennomføre mine utflukter rundt i det ganske land og utenfor landets grenser.  Jeg er dere evig takknemmelig.

 

På samme tur: Børgefjell et eller annet sted? Foto: Privat
På samme tur: Børgefjell et eller annet sted? Foto: Privat
På tur til hytta - før 1980. Første VW-sleden er heimelaga, gubben skal være hest. Arthur i bakgrunnen. Foto: Privat
På tur til hytta – før 1980. Første VW-sleden er heimelaga, gubben skal være hest. Arthur i bakgrunnen. Foto: Privat
Monica og Maiken idag. Foto: Privat
Monica og Maiken idag. Foto: Privat
Tror dette er 1980 i Frognerparken - etter Stord og Ulefostur. Foto: Privat
Tror dette er 1980 i Frognerparken – etter Stord og Ulefostur. Foto: Privat
Samme dag på Reingardsvatnet. Kjelken er en militærmodell av type skikjelke - stol og vindskjerm av eget fabrikat. Kjelken ble først dratt av den første Bamse -senere av gubben- senere igjen etter at Yamaha 350 snøscooter ble innkjøpt. Foto: Privat
Samme dag på Reingardsvatnet. Kjelken er en militærmodell av type skikjelke – stol og vindskjerm av eget fabrikat. Kjelken ble først dratt av den første Bamse -senere av gubben- senere igjen etter at Yamaha 350 snøscooter ble innkjøpt. Foto: Privat

maiken1

På fisketur i hjemmesnekret pulk. Foto: Privat
På fisketur i hjemmesnekret pulk. Foto: Privat
Rasteplass ved Beitostølen på tur til Stord 1980. Foto: Privat
Rasteplass ved Beitostølen på tur til Stord 1980. Foto: Privat
Jeg og Monica på scootertur, muligens til Kvanhagairasta -Lars sin scooter og slede. Vi hadde juksa til sete av en lenestol. Foto: Privat
Jeg og Monica på scootertur, muligens til Kvanhagairasta -Lars sin scooter og slede. Vi hadde juksa til sete av en lenestol. Foto: Privat
Stord 1980. Vi parkerte vogn i oppkjørselen til Harald og Hjørdis. Gunvor og Sigfred foran vogna. Hans og Gunhild sin vogn Knaus, nesten ny. VW Caravelle. Campingvogna(Knaus) fikk vi låne av Hans og Gunhild - tilbød oss vogna uten at vi spurte. Den var bare to år gammel så det var nifse greier. Vi hentet deg på Trondsletten. Bilen var blå VW Caravelle. Vi fikk den plassert hos Harald og Hjørdis - fikk den dratt opp til plassen av en liten bil, og måtte snu den for hånd. Bak vogna er det stup på flere meter. Foto: Privat
Stord 1980. Vi parkerte vogn i oppkjørselen til Harald og Hjørdis. Gunvor og Sigfred foran vogna. Hans og Gunhild sin vogn Knaus, nesten ny. VW Caravelle. Campingvogna(Knaus) fikk vi låne av Hans og Gunhild – tilbød oss vogna uten at vi spurte. Den var bare to år gammel så det var nifse greier. Vi hentet deg på Trondsletten. Bilen var blå VW Caravelle. Vi fikk den plassert hos Harald og Hjørdis – fikk den dratt opp til plassen av en liten bil, og måtte snu den for hånd. Bak vogna er det stup på flere meter. Foto: Privat
Scootertur til Reingardsvatnet fra hytta via Rausandaksla. Begge unge damer er passert 20 år? Foto: Privat
Scootertur til Reingardsvatnet fra hytta via Rausandaksla. Begge unge damer er passert 20 år? Foto: Privat
På skogstur. Foto: Privat
På skogstur. Foto: Privat

I andelslaget Uloba hvor jeg ansetter mine Borgerstyrte personlige assistenter eksisterer det noe vi kaller administrasjonskonto.  Denne kontoen disponerer jeg selv.  Kontoen skal brukes til å dekke opp ekstra utgifter man har, som for eksempel bo- og oppholdsutgifter for assistenter under reiser.  Derfor kan det være lurt å ha litt midler i bakhånd slik at utgiftene kan dekkes og refunderes etterpå.  Personlig mener jeg det er utrolig viktig at mennesker med store assistansebehov tar sjansen på å reise for å få sett litt av både vårt eget land og andre deler av verden.

 

Innenfor landets grenser er det en god løsning å kontakte hjelpemiddelsentralen i din hjemkommune/ fylke for å bestille hjelpemidler, slik at du slipper å dra på alle hjelpemidler du bruker til daglig. Det kan imidlertid være lurt å ta med seg små hjelpemidler som for eksempel løfteseil. Både på grunn av hygiene, og slik seilet er tilpasset deg- noe som ikke trenger å være en selvfølge dersom du leier et nytt. Om du ringer din lokale hjelpemiddelsentral vil de sette deg over til nærmeste HMS-sentral lokalisert dit du skal.  Oppgi stedet du skal til, og tidsrommet du skal være der, slik at hjelpemidlet er der når du ankommer stedet. Det er ikke sikkert du får det samme merke som på det hjelpemidlet du bruker hjemme, men gir du en god beskrivelse og mål på det du trenger av utstyr, er det større sjanse for at du får hjelpemidler du kan benytte. Det er nå greit å kunne bruke BPA til de fleste av livets gjøremål. Etter at jeg fikk assistenter, åpnet det seg flere muligheter med større frihet, men også et større ansvar.  Nå gjelder HMS-regler og arbeidsmiljøloven også på tur, derfor må man så godt det er mulig legge til rette for gode arbeidsforhold, også utenfor hjemmet.  For egen del føler jeg også et stort behov for privatliv når praktisk og personlige gjøremål skal gjennomføres.  Da kan det være godt å trekke seg tilbake uten å føle at man tar for stor plass hos dem man skal besøke eller der man skal være.  Der er vi alle forskjellige, så det må være opp til hver enkelt reisende.

 

Reiser du til utlandet bør du ha dette klart:

  • Oversikt over medisinsk utstyr, gjerne på både engelsk og norsk.
  • Reiseforsikring
  • Legeerklæring på at du trenger å ha med deg ekstra utstyr og medisin på evt. selve flyreisen, både inne i kabinen og i lasterommet.  Du kan pakke medisinsk utstyr uten å betale overvekt. Det kan være lurt å pakke alt i en koffert.
  • Ha med deg dokumentasjon på teknisk utstyr slik at du ikke får problemer med å få med deg hjelpemidler. Dette vet jeg av erfaring, men finner ikke all informasjonen på nett. Denne linken gir noe informasjon, men om det er noen som vet noe mer spesifikt om linker, er det bare å gi beskjed og legge det til. Her står det også noe om klargjøring før reise.
  • Litt norsk og utenlandsk valuta. Kan være lurt å ha med seg før man reiser.

 

Har du god tid på deg og ser at utgiftene du får på et opphold er mer enn du klarer å spare opp på forhånd, går det an å bruke legathåndboka for å søke om legater.  Gi en beskrivelse av formålet med reisen/oppholdet.  Forklar din situasjon/diagnose, og vis til at du legger av penger selv til formålet.  Gjør dette i god tid før du setter i gang med å planlegge detaljer for reisen, slik at du vet at «prosjektet»  kan finansieres?.

 

Jeg vil derfor oppfordre unge og voksne funksjonshemmede, med store eller små utfordringer: Ta utfordringen. Ikke gi opp. Finn løsninger. Dra på tur. Reis.

Mer informasjon om reisemål kommer neste uke, samt oversikt over legater. http://www.legathandboken.no/

 

 

Lovise 63, eller Maiken om du vil.

 

 

 

 

Kommentarer på originalinnlegget: 

Sissel Hultgreen: «Koselig å se bildene dine Maiken :-). De minner meg forresten om et ordtak jeg vokste opp med: «Heller høvlaus enn rådlaus» 🙂

Vil forresten tro at folk som er mindre reisevante enn deg, kan finne dine råd før og under reise veldig nyttig
Sissel»

Maiken: «Takk, Sissel. Hvordan står det til med deg og dine? Del gjerne bloggen og budskapet videre !:)» 

Monica: «Reodor Felgen-løsninger var kjekt å ha. Man kan få til mye med lite midler, men godt det finnes flere muligheter i dag. Morsomt å se bildene slik.
M:)»

Maiken: «Takk. mått bærre ta med no tidens selfi 🙂 spre gjerne budskapet. 😉»

____________________________________________
English verison

Take the challenge. Don’t give up. Find solutions. Travel.
Published 25th of January 2015.

Dear reader.

This winter I’ve been trusted with some senior related assignments from the CP-Association here in Trøndelag. One of my tasks is to find potential vacation options which has the proper adaptations in place, and also apply for the funds needed to realize these potential trips. Obviously, the places we can consider needs to be adapted in certain ways, in addition to having access to different kinds of assistance equipment. All of this needs to be in place for us to be able to enjoy both longer vacations and shorter trips away from home. It can be exciting to travel and experience new places, discover a new and unfamiliar culture, try the local cuisine and communicate with the locals. It’s also really nice to meet up with relatives, family, new- and old friends. Usually private homes are not adapted in such away were its wheelchair accessible. This makes finding a proper place to stay essential so a lot of time and energy isn’t wasted on unnecessary practical tasks. This frees up time to spend with other people, both travel companions and those you’re visiting. One usually has a reason for travelling, or a goal one wants to achieve with the trip. Having to waste time and energy on unnecessary practical and personal tasks shifts the focus away from what’s important with the trip. Both trips on a smaller and a larger scale needs to be sufficiently planned. A place to stay needs to be booked, paid and prepped; assistance equipment needs to be ordered and delivered where it’s needed. All of us have different backgrounds and equally different needs. No matter the size of the need for assistance it’s equally important to have the small ones fulfilled as well as the big ones, to have a nice stay. It’s boring having to for example spend almost your whole day just getting out of bed, simply because you’ve had a bad night’s sleep due to lack of the proper adaptations for your disability. It’s important to plan your trip in advance so that you come prepared with a routine that works for you whilst travelling.

The reason behind my interest for travelling probably stems back to my childhood. Despite I grew up separated from my family because of my time spent in total institutions. Holidays was the time I actually got to spend with my family when I was younger. We spent a lot of time doing things you wouldn’t think I would be able to due to my disability. Our cabin up north was used generously, where I’ve taken part in fishing trips using a row boat, hiking in the mountains, skiing trips with snow scooters, and snow scooter trips where I rode in a pulk which my dad had built himself. Our beloved dog dragged me a long in my pulk, whilst the neighborhood kids around our cabin was very excited when they got be dragged on skies behind the scooter, kind of like water skiing. We called this “snørekjøre”.

I personally don’t think it was possible to get supportive funds to assistance equipment specifically for me to do leisure activities because I lived in a total institution (I’m not certain of this though, so if anyone knows for sure please correct me in the comments). During the 60s, 70s and some of the 80s we filled our car with the family dog, a tent and other camping equipment and road tripped around northern Norway. This was common way to spend a summer vacation, which was totally socially acceptable for the decades in mention. Despite all my disabilities we made it work and I was able to come along. Relatable, anyone? Later in life I’ve travelled by both planes and trains. I’ve taken the so called “Danish boat” and Kiel ferry. I’ve also travelled a lot with my own car, where I’ve used some of my assistance hours to travel and sights see both domestic and international. When I was younger, I used to go travelling with friends. This was possible in large by the fact that we were younger and therefore felt freer. We were friends and family, all travelling together. We had so much fun and really enjoyed ourselves. Now when we’re older we all have different commitments, which leaves less room for spontaneity and for example travelling. People now usually have families and a work life they have to consider. I therefore want to extend a huge thanks to all of those who has volunteered to help me with my travels. Your help has made it possible for me to achieve my excursions around the country, and some international ones as well. I’m forever grateful.

Through Uloba, a co-op society I use to employ my assistants, I have access to an administrative account. The main function of the account is to cover extra expenses, for example travel expenses for my assistants whenever we’re on a trip. Therefore, it’s smart to have a buffer on this account so I’m able to cover expenses up front, before getting reimbursed by Uloba later. Personally, I feel like it’s crucial for people with different disabilities to be able to travel around both domestic and international.

Inside Norway’s boarders a good solution is to get in contact with your local assistance equipment central within your municipality, and order assistance equipment so you won’t have to drag along all your equipment everywhere. Bringing smaller equipment, such as accessories to the person lift, from home might be a good solution though. Both hygiene and the proper fit of the accessories for the person lift is something you have to consider, and it fitting you might not be a certainty when you rent. If you call your local assistance central, they will connect you to the local central that’s located where you plan on travelling to. If you give them the details of where and when, they will arrange for the transportation and delivery of the equipment. You might not end up getting the same brand of equipment that you’re used to, but if you give a proper, detailed description, including measurements, there’s a higher chance of getting something that’s usable. It’s fine to use BPA for most of what life has to offer. After getting assistants a lot of different opportunities opened up, including more freedom but also a higher degree of responsibility. In Norway so called «HMS» rules and regulations are also valid when you go travelling when assistants, so you have to make adjustments and take precautions for your employees also when your away from the home, the usual workplace.  On y end I have a high need for privacy when personal and practical activities need to be done. It feels nice to be able to withdraw and just be alone without feeling like you take up too much space where you are. This is an area where peoples need vary greatly, so one has to make an individual decision.

If you’re travelling outside your home country you should have a few things set up:
* Updated lists of medical equipment, preferably both in English and Norwegian.
* Travel insurance.
* Documentation signed by a doctor, stating that you need to bring with you extra equipment and medication during the flight, both inside the cabin and in the cargo hold. You can pack medical equipment without having to pay penalty fees for having a too heavy bag. That’s why it’s a good idea to pack everything in one suitcase.
*Bring the necessary documentation for your technical equipment so you don’t run into problems by bringing your assistance equipment for the trip. This is something I’m made aware of through experience, but I’m struggling to find any information about this on the internet. Follow this link for some information: Her

If you have plenty of time for the planning process and you see that expected expenses are going to be higher than what you’re able to save up in advance, you can apply for bequests through “legathåndboken”. What you do is give a quick description of the trip and the purpose of the trip. You have to explain your situation and your diagnosis, and you have to be able to show that you are putting aside money yourself for the trip. If you do this in well in advance before you start planning details about the trip, you’ll be certain if you can actually afford it or not.

I would like to encourage other people with disabilities, with larger or smaller challenges: Rise to the challenge. Don’t give up. Find solutions. Go travelling.
More information about my travels will be up on the blog next week, including a list of different bequests. http://www.legathandboken.no/
Lovise 63, or Maiken, if you prefer.

English version translated by assistance.

 

 

Hurtigruten

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

Publisert 11.01.2015

Godt nyttår, kjære leser!

DSCN09392015 001

Anno 2015

Håper er du også har hatt en fin jul – og nyttårsfeiring.  Jeg kom fra Nord-Norge med masse snø, og til Trondheim med glatt og slapsete vinterføre. Klar til å starte på et nytt år, og ser frem til et innholdsrikt og aktivt år. Har bestemt meg for å bruke mye tid og krefter på å komme meg rundt og leve et aktivt liv i år, og jeg kan trygt si at jeg startet året med å skru opp tempoet, etter en hyggelig jul med familien nordpå.

Året startet med å ta turen ned til Pir 1 der Hurtigruten lå til kai.  Jeg var interessert i å finne ut hvor tilgjengelige skipene egentlig er for rullestolbrukere, og om det er et reelt reisealternativ for meg. Det kan se ut som om båtene er best egnet til bruk av manuelle rullestoler.  Badene og heisene på båtene jeg har sett på er for trange til å bruke ståheis/personløfter inne på badene og toalettene. For dere som kan benytte en liten manuell rullestol, rullator eller krykker, og ikke personløfter, vil nok alt fortone seg noe annerledes.  Bildene viser det som beskrives i teksten.

Nå gjenstår det bare å besøke MS Finnmarken (bygd 2002) som ligger til kai bla. den 23. juni 2015.

MS Richard With(bygd 1993):

Tilgang til både kafè og restaurant. Handikaptoalett på lugar har for liten svingradius for personløfter. I tillegg finnes en 5 cm høy kant rundt dusjen. Lugar: På Richard With var selve lugaren ganske grei, men de hadde ikke hydraulisk seng.  Knagger henger for høyt. Ved evakuering må rullestolbruker tas i båre, eller bæres med rullestolen, eller ved bruk av teppe. Båre finnes på nivå 2 (lugaren er i nivå 3). Heislift i personinngang i ustand, må bruke inngang via bildekk. Lugar nr. 335 anbefales uansett skip, hadde størst svingradius ut av lugaren. Handikaptoalettet på dekk 4 (restaurant og kafedekk) er lite, passer kun små rullestoler, og til mennesker som ikke trenger personløfter. Vanskelig å komme til under vasken. Svært bra service.

Ms Richard 01 Ms Richard 08 Ms Richard 11 Ms Richard 07

MS Nordnorge (bygd 1997):

Mindre bad enn Richard With, høy kant inn til badet. Umulig å bruke personløfter der. Selve lugaren er romslig. Ikke mulighet for hydraulisk seng. Handikaptoalettet på dekk 4 (restaurant og kafedekk) er mindre enn Richard With, men får pluss for installert alarm på toalettet og mulighet til å kjøre helt inntil vasken. Vi (en assistent som er vant å reise sammen med meg) forsøkte også å finne ut om det var mulighet for å bruke toalettet i felles arealet, men med elektrisk rullestol var det ikke mulig å benytte fellestoalett på båten. Veldig lave bord ved kafeen og i sittegrupper, ikke mulig å kjøre elektrisk rullestol inntil bordet. Dårlig service, ble nærmest avvist ved påstigning. En annen ansatt kom oss til unnsetning og var veldig hyggelig og hjelpsom. Beslutning anbefalte å sjekke ut MS Finnmarken.

Ms Nordnorge 02 Ms Nordnorge 04 Ms Nordnorge 15 Ms Nordnorge 03 Ms Nordnorge 12

MS Midnatsol (bygd 2003):

Som det kommer frem på bildene er tilgjengeligheten grei i fellesarealene.  I lugaren kunne jeg ha flyttet litt på møbler før den ble tatt i bruk. Den hadde en flott hydraulisk / hev og senkbar seng, men badet var trangt og toalettet var satt på en opphøyning med sokkel og kant, som gjør at jeg ikke kunne bruke toalettene verken ved restauranten eller i lugaren. MS Midnatsol er derfor ikke et alternativ for meg. Prisen ligger på et høyere nivå i forhold til døgnprisen på hotell, cirka 2.140 kroner med frokost, ifølge det jeg kunne finne på nettet. Prisnivået varierer fra årstid til årstid, og hvor langt man skal dra. Etter hva jeg kunne finne på internett, kunne det se ut som pensjonister og uføretrygdede fikk 50 prosent i rabatt. Jeg ber deg som leser om å sjekke dette selv for å være helt sikker.

Gå inn på denne nettsiden for å finne priser på de forskjellige skipene/ båtene.

Maiken 2013 på Piren 033 Maiken 2013 på Piren 018 Maiken 2013 på Piren 026 Maiken 2013 på Piren 020

Ledsagerrabatt 100 %
Ledsager reiser gratis når den personen han/hun reiser sammen med, kan framvise ledsagerkort utstedt av hjemkommune. Rabatten gjelder kun reisebillett eksklusiv lugar, bil og måltider. ( http://www.hurtigruten.com/no/Distansereiser/Priser/Rabatter/ )

Personalet om bord var hyggelige og hjelpsomme. Det er ikke deres feil at det ikke funker for alle.  Dere med rullestol og gode erfaringer fra båtene er velkomne til å legge ved beskrivelser og gode erfaringer fra Hurtigruten. Alle erfaringer må komme frem.  Vi ble også anbefalt å videreformidle at det lønnet seg å ta kontakt med båtene, og ikke bookingen, for å høre om graden av tilgjengeligheten, fordi de ansatte hadde mer erfaring enn de som tar i mot bestillingen. Og til sist, men ikke minst: Jeg tok utgangspunkt i å bruke elektrisk rullestol, men innser at det nok er best å bruke en mindre rullestol om bord.  Det største problemet var at det praktisk talt var umulig å bruke personløfter på bad og toalett. Det er helt uaktuelt for meg å betale en god pris for en tur, uten å kunne gå på toalettet eller dusje.

Noe av årsaken til dårlig tilrettelegging kan for så vidt ligge i denne forordningen fra Europalov sin nettside:

«For så vidt gjelder rettigheter til personer med funksjonshemming, har norsk rett ikke regler som tilsvarer forordningens. Dette er forhold som oftest er regulert i transportvilkårene til den enkelte transportøren. Etter norsk regelverk stilles det krav om universell utforming ved bygging av skip. I 2004 ble det gjennomført krav til tilgjengelighet og tilrettelegging for denne persongruppen i forbindelse med gjennomføringen av direktiv 2003/24/EF om endring av 98/18/EF, jf. henholdsvis forskrift 5. januar 1998 nr. 6 om bygging, utrustning og drift av hurtiggående fartøy som anvendes som passasjerskip eller lasteskip §33 og forskrift av 28. mars 200 nr. 305 om besiktigelse, bygging og utrustning av passasjerskip i innenriksfart §8 D. Sjøfartsdirektoratet fastsatte den 14. august 2008 forskrift om endring av forskrift 15.september 1992 nr. 695 om bygging av passasjer-, lasteskip og lekter. Forskriftsendringen medfører at alle nye passasjerskip som kan føre flere enn 12 passasjerer, skal være utrustet og tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne og personer med redusert bevegelighet.»

Nettside: Europalov-  Følger EØS- og Schengen saker fra EU til Norge

I tillegg til denne informasjonen vil jeg anbefale dere å gå inn på linken nedenfor. Kanskje du vil finne inspirasjon der også:

http://www.rullestolreiser.net/Rullestolreiser.net/Velkommen.html

Vennlig hilsen

Lovise 63 eller Maiken om du vil

Sagaen om min høyre arm

~ Maiken ~ Legg igjen en kommentar

Publisert 24.10.2014

Sitter her en fredag kveld og venter på at roen skal senke seg og at Idol starter.  I mange år har jeg forsøkt å klare meg så godt som mulig med min høyre arm.

Den har vært min redningsplanke i alle år.  Den har vært min beste venn.  Den har hjulpet meg så godt den har kunnet gjennom hele sitt liv til nå, og ytt service til sin eier. Min høyre hånd har æret og støttet sin eier; ført maten opp til munnen og sluppet kald og varm drikke i fanget- fordi spasmer besøkte den. En høyre arm har dyttet på eiers kjørespake. Ført sin eier på de villeste «vet-ikke-hvor-hun-er»-veier. Tatt sjanser. Ført henne ut i verden til tross for hennes dårlige stedsans. Men en hånd blir også utslitt av overbelastninger og ensidige bruk, og én dag kom herr skulder på besøk. Den ba om avlastning, og om hjelp. «Jeg klarer ikke støtte deg mer», sa en overbelastet skulder til sin sårt tiltrengte hånd. Min høyre arm føler seg i slekt med Christy Bowns venstre fot. (My left foot, 1989 Hovedrolle: Daniel Day-Lewis. Fortellingen om Christy Brown). Den har vært med på ville veier og blitt godt brukt, men den angrer ingen ting.  En stund til vil den føre sin eier på ville, men hyggelige veier. Men ingen vet hvor lenge den høyre arm vil greie å holde tritt med meg og mitt. Til forskjell fra Christy Browns venstre fot, er den høyre arm enda ikke blitt gift. Hvem vet, blir den innvilget litt mer assistanse og tøy og bøy, kan den gjerne vente litt til. En hvilepause kan den få.

Pust ut, du kjære høyre arm.  Du skal snart litt hvile få. Idol kveld kommer nå.

IMG_1557

English Version:

I’m sitting here, on this Friday night, relaxing and waiting for Idol to start. For severaI years I have tried to manage as best can do with my right arm.

The right arm has been my life line this far. It has been my best friend. It has helped me as best it could through it’s entire life, and provided excelent service for it’s owner. My dear right hand has honored and supported it’s owner; guiding food up to and into my mouth, and dropped hot and cold beverages into my lap when visited by spasms. An arm that has driven it’s owner, through the joystick, on many wild and unknown paths. It has taken chances and lead owner into the world, despite of her lacking sense of direction. But it’s a lot for a single hand, and even a right hand will be overloaded and exhausted by unilateral use. So one day Mr. Shoulder came to visit, complaining: «I need more support, I need help. I cannot support you like this any longer.» The right arm can relate to Christy Browns left foot  (My left foot, 1989, Daniel Day-Lewis. Fortellingen om Christy Brown). It has been on several detours and is well worn, but has no regrets. It will carry on driving it’s owner on unknown, but exciting paths, for a while longer. No one knows how long the arm will keep going, and unlike Christy Browns left foot, the right arm is still not married. But who knows, if it is granted more help, more assitanse and a tad more stretch and work-out, it might last a bit longer.

Breath deep my dear arm, rest is around the corner. Idol starts in a minute.