Til det kjedsommelige må jeg enda en gang skrive litt. om ryddingen min. I helgen har jeg sortert og ryddet i permer og esker med gamle brev og kort fra 70-tallet og frem til 2015. Det ble en litt vemodig tidsreise, men litt morsom og minnerik også. Noen har vært flinke til å datere brev, bilder og kort, mens andre ikke hadde tenkt på det. Jeg må berømme de som skrev både årstall og dato på sine brev og kort til meg. Jeg anbefaler alle som skal skrive et kort eller et brev om å datere med sted og dato. Dette gjør det mye lettere for den som har arkivert din hilsen, og spart på det som et minne.
Det er allikevel rart hva man husker. Bare ved å lese noen få setninger fra de brevene som ikke var datert, klarte jeg sånn omtrent og huske tidsepoker. Det lå brev, kort og hilsner i bokser, permer og esker. Jeg fant hilsner og tanker fra familie, slekt, venner og bekjente, som jeg føler det er riktig å ta vare på. Jeg fant til og med brev og kort fra lærere og personale som har jobbet med og for meg opp i gjennom årene. Det var meget rørende. Nå er mine brev og minner trygt forseglet i permer og lukket inn i hjertet mitt. Noen har gått ut av tiden, men de vil allikevel bli husket. Ingen nevnt, men heller ingen glemt.
Ønsker dere alle en god uke før påsken kommer.
Lovise 63 eller Maiken om du vil.
Fourty years of my life gathered in six green binders.
Dear blog reader and Facebook friend.
Ad nauseam I need to write a bit more about my tidying. Last week-end I reorganized some binders and boxes with old letters and cards from the 70s until 2015. This was a small, melancholic travel through time, but also fun and rich with memories. Some people had dated letters, photos and cards, while others did not think of it. I really must praise those who did. I recommend everyone writing cards or letters to put on the date and place. This makes it much easier for the one who saved your greeting and kept it as a memory.
Strange what one remembers. I managed to remember periods of time approximately only by reading a few lines from the non-dated letters. I found notes and thoughts from my family, relatives, friends and acquaintances, which I feel are important to keep. I also found letters and cards from teachers and employees who worked for and with me through the years. This was very touching. Now my letters and memories are safe in binders and in my heart. Some people are not with us anymore, but they still will be remembered. Nobody named, nobody forgotten.
Wishing you all a good week before Easter is upon us.
Som mange av dere sikkert har fått med dere, driver jeg og innreder mitt gamle arbeidsrom til et eget assistentrom. Det viste seg at det medførte behov for både små og store endringer i resten av leiligheten. Smått og stort må ryddes. Noe bør kastes, men flere gjenstander kan brukes om igjen. Nye investeringer må muligens til. Når alt er ryddet og i orden, håper jeg på litt bedre plass og tid til andre gjøremål og prosjekter. Kostnader og økonomi rundt om innredningen vil komme i et eget innlegg når alt er ferdig ryddet, ordnet og på plass.
Eksempel på smårydding som tar tid, men som utgjør en stor forskjell i en større sammenheng.
Lovise 63 eller Maiken om du vil.
Tidying and decorating
Dear reader and facebook friend.
As many of you might be aware of, I am in the process of rearrangeing my old home office to a room for my assistants, that work the night shift. It turned out that this also meant the need for big and small changes to the rest of my appartment. Everythig needs to be organized. Some things I probably will though away/give away, but I have found that many things can be reused as well. A few new investments are most likely needed. When everything is in order, I hope that I will have some more room, and more time to do other things and projects.
Costs and the economic side to the rearrangeing vil come in a separate blog post, when everything is done and in order.
In the photo above you can see an exaple of tidying that seems small, but really makes a difference in the long term.
I dag er det tid for svømming igjen. I de siste årene har jeg stort sett spist hjemmelaget salat og drukket earl gray te etter svømming. Jeg makter stort sett ikke frokost før svømming. Derfor forbereder jeg heller en god lunch etter trening. Etter en økt i bassenget smaker det godt med sunn mat. Det føles faktisk fortjent også. 🙂
Tid for mat // Time for food.
Private bilder.
For å bytte stol og klær, er det nødvendig med bruk av en ståheis
// To change chair and clothes, it’s necessary to use a mobile lift.
Private bilder.
Ønsker dere alle en god uke.
Lovise 63, eller Maiken om du vil.
Meatfree monday
Dear reader and facebook friend.
Today it’s time for swimming again. In the last years I have eaten homemade salad with tea. Before swimming I don’t have an appetite, therefor I rather prefer a good lunch after swimming. After training it taste good with a healthy meal. I deserve that! 🙂
Nå er kjellerboden ryddet. Vi fikk samlet juleduker, julepynt, og juletre i esker og poser.
Påskepynt, duker og lys fikk også sin plass. Adventpynt og duker likeså. Kasser ble fylt og merket. Klær for alle årstider likeså. Gamle studiebøker, samt mye annet lever til Fretex.
Noe måtte bort, men det ble allikevel ikke for mye plass i boden. Fordelen nå er den at jeg vet hvor alt ligger. Til uken skal mye makuleres og ryddes. Permer skal ryddes og arkivers på nytt og assistent rommet skal bli ryddig og fint. Jeg ser virkelig frem til å få et ryddig og funksjonelt hjem til slutt. Finner sikkert mye jeg har savnet, men jeg vil sikkert også finne ut hva jeg trenger.
Følg med, følg med. Du vil helt klart bli oppdatert på opprydning- og ominnrednings prosessen min.
Lovise 63 eller Maiken om du vil.
Now, we have cleared the cellar. We put Christmas cloths, decorations and the Christmas tree in boxes and bags. Also, the easter Decorations and candles also got their place. Likewise, the advent decorations. Boxes were filled and labeled, also with season clothing. I gave many old textbooks and other stuff to charity. So, i needed get rid of a bit of things, but its still not so much space in the booth. But, the advantage now is that I know where everything is. For the week will much more will be shredded and cleaned. Binders will be cleared and archived again, and assistant room will alsot be neat and nice. I’m really looking forward to getting a neat and functional home eventually. I will probebly find things I’ve missed, but I will certainly also find out what I need. Stay tuned, stay tuned. You will clearly be updated on the cleaning- and redecoration process of mine.
Kjære bloggleser og facebook-venn. I mitt forrige innlegg fortalte jeg litt om starten på mitt nye BPA-vedtak og at det nå er nødvendig med et rom for assistentene mine. Med et endret vedtak kommer også behovet for nye ansatte. Nå er jeg inne i prosessen og i denne uken kom det fem nye personer hit for å skrive kontrakter, noen som faste og andre som tilkallingsassistenter.
Først skal de alle skrive kontrakt, deretter sendes de inn for godkjenning, stempling og skanning. Etterpå kommer opplæring for at de som ansatte skal føle seg trygge i arbeidet sitt. Leiligheten ble ryddet og vasket, slik at det var god plass til underskriving av avtaler og rom for spørsmål.
Privatebilder
Dear blog-reader and facebook friend. In my last post, i did told you about the start of my new BPA- resolution and that its now is necessary with a room for my assistants. With a changed resolution, comes the need for new employees. I am now in the process and this week five persons came here to sign their contracts, some as permanent employees and som as emergency assistants.
First their have to sign the contract, then send them in to be approved, stamped and scanned. Later they will have training, so that they feel safe in their work. The appartment was washed, so that it was enough space to sign the papers of agreements and room for questions.
Du må ta i et tak, og hvis du vet hva du vil ha, så kan det hende at du får det.
Det kan hende at det ikke er urimelig, og at det blir sånn som du tenker.
Du skal ikke ha mange meninger før kommunen synes du er veldig vanskelig.
Det er kanskje ikke alle av mine lesere som kjenner til BPA-konferansen eller BPA generelt. Litt mer info om BPA vil du finne i videoen nedenfor om du klikker på den.
Håper du har en flott høstdag. Her i Trondheim er det høstkaldt og snart vinter. Det går fort mot vinter nå selv om det fortsatt er vakre høstfarger ute. I midten av oktober (13.-15.) deltok jeg på BPA-jubileumskonferansen som ble avholdt på Hotell Royal Christiania i Oslo, fordi Uloba fylte 25 år. Dit dro jeg sammen med to assistenter. Vi kjørte bil fra Trondheim i et flott høstvær. Konferansen gikk over tre dager og hadde et svært omfattende program. Representanter fra Norge, Sverige og Danmark var til stede ved konferansen.
For meg har BPA gjort at jeg har kunnet studere, hatt frihet til å reise, publisere blogginnlegg, dra på kino og konserter. Mest av alt har jeg mulighet til å planlegge dagene og tiden min selv. Da jeg studerte var det riktignok Nav og sosialtjenesten som stod for studieassistansen, og da var jeg heldig, men uten BPA-assistansen i tillegg ville jeg aldri vært i stand til å fullføre studiet mitt. Fordi det verken var nok timer i vedtaket og det ikke var mulig å bruke BPA for å studere, bidro Nav og sosialtjenesten med midler til dette.
Nå skal det sies at hjemmetjenesten hjalp til så godt det lot seg gjøre før min BPA-ordning kom på plass, men på sikt kom ordningen på plass. Assistansen som foregikk hjemme og på fritiden ble dekket av BPA-midler. På grunn av denne ordningen har jeg kunnet delta på konferanser, trening og reist i voksen alder og kommet i gang med aktivt seniorarbeid i CP-foreningen Trøndelag. I tillegg er jeg også telefonkontakt og likemannsarbeider i samme forening. Jeg setter stor pris på å kunne bidra for andre og faktisk være stolt, sterk og synlig. Og ikke minst har familien min fått større mulighet til å bare være familie og ikke hjelpeapparat for mine primære helse og omsorgsbehov. Jeg kan derfor ha et helt normalt forhold slik det skal være mellom mor/far/datter og søster.
Jeg har et stykke igjen før jeg når mitt mål med det BPA-vedtaket jeg trenger, men jeg er på god vei. Jubileumskonferansen har gitt meg ny inspirasjon til å stå på videre. Samtidig som jeg ser det er viktig å komme sammen, jobbe i fellesskap mot felles mål og utfordringer som vi har. Det viktigste er at alle med forskjellige typer funksjonsnedsettelser får leve og bruke de ressursene som de har. At det faktisk er mulig å leve et liv til tross for funksjonsnedsettelser.
Ja, det er en stor forskjell mellom teori og praksis, eller ord og handling. Veldig ofte så legger kommunen kun vekt på det rent medisinske og dessverre sees det alt for lite på det aktive liv utenfor hjemmet. Dette tror jeg kommer av det medisinske synet på mennesket og derfor tror jeg det er viktig å få laget retningslinjer for å kunne leve et aktivt og meningsfylt liv utenfor hjemmet. Og at sterkt funksjonshemmede kan være i jobb, drive politisk arbeid og studere på lik linje med alle andre.
Jeg tror det er viktig at dette blir sett på som like viktig som de rent helsefaglige oppgavene. På denne måten tror jeg at vi kan motvirke isolasjon, depresjon og selvmordsforsøk. Dessverre har jeg selv gjennomgått noen svært tunge perioder og sett at mange av mine venner har tatt sitt eget liv eller dødd på grunn av for dårlig assistanse. Det synes jeg er vondt å tenke på og heldigvis så er jeg så sterk at jeg har kommet meg gjennom de største baugene, men til tider har det også vært tøffe tak for meg.
I en tidligere blogg så har jeg forsøkt å vise hva jeg har fått til, men den viser ikke baksiden med depresjon, tøffe tanker og til tider isolasjon for å kunne få til det jeg har gjort.
Det har til tider derfor vært krevende det å skulle forholde seg til mange mennesker fordi jeg har sittet mye alene hjemme. Jeg sier ikke dette for at noen lesere skal synes synd på meg, men for å gi en ærlig fremstilling av at det er meget krevende å sitte hjemme å tenke på alt en ikke får til og at det til tider kan komme nokså dystre tanker som er lite konstruktive. Nå tenker kanskje du som leser at det må da være mulig å prioritere, men når du må prioritere om du skal ha hjelp til å spise, til stell eller få hjelp til å få systematisert notatene dine, eller å kunne ta seg en tur ut når sola skinner så er det ikke alltid like enkelt å få kabalen til å gå opp.
Men heldigvis er jeg sterk og hittil har jeg klart meg på det mentale planet. Pussig nok innvilges det timer til trening, noe jeg også benytter meg av i stor grad. Du kan lese mer om dette under fane for trening. Men når det gjelder det rent sosiale og mentale så legges det liten eller ingen vekt på dette i vedtak om sosiale tjenester. Det er meget rart å tenke på at de som innvilger ofte er ressurssterke personer som sitter i gode stillinger og har ressurser til å leve slik de selv ønsker og får de stillinger de selv vil ha. Nå skal det også sies at det ikke er saksbehandler alene som tar alle avgjørelser, så jeg snakker ikke om enkeltpersoner nå, noen er virkelig gode. Jeg mener det må komme en endring som ser likevekten mellom psykisk og fysisk helse. Jeg har til dags dato vært heldig og ikke hatt spesielle psykiske vansker, men det er lett å skjønne at folk kan få det om man ikke kommer ut og deltar i det sosiale livet, både politisk og yrkesaktivt.
Jeg vil takke alle for gode innspill på konferansen. Jeg kjente meg dessverre godt igjen i Helleviv sitt innlegg i gruppesamlingen og Geir Småges fremstiling av livet som barn og ung på totale institusjoner. Vi var flere som ”klippet hull i gjerdet” for å prøve å komme oss vekk. Og Stig Morten Sandvik, som denne gangen var konferansier, hadde så rett når han sa at assistentene er gullet vårt i livet, i den forstand at de gjør det mulig for oss å være synlig, sterke og leve våre egne liv. Håper jeg forstod deg rett, Stig Morten? Konferansen var et fint møtepunkt for mennesker fra ulike steder, med ulik bakgrunn, oppvekst og funksjonsnedsettelse.
Nå har jeg forstått hva min venninne og gode samtalepartner, Laila Bakke mener når sier at når hun jobber i organisasjon så føler hun at det er ett folk, at det er hennes folk. Hun føler seg hjemme blant andre likesinnede. Håper jeg har forstått deg riktig nå Laila? Så la oss i hele Norden stå sammen som et folk, og stå sammen om å være sterk, stolt og synlig. Sammen er vi sterke og kan gjøre en forskjell.
Takk til alle mine assistenter for at dere trør til og gjør livet så aktivt som mulig ut fra det vedtaket jeg har. Takk til dere som gjorde det mulig for meg å komme på konferansen. Dere vet selv hvem dere er. Sist men ikke minst vil jeg takke gründerne som startet det hele; Vibeke M. Melstrøm, Tove Norli, Leif Sylling, Bente Skansgård og Knut Flaaum. Takk til dere som hadde ressurser til å få i gang dette, for at dere har stått på og kjempet for oss alle. Nå må vi stå på sammen. Fortsette kampen om å være stolt, sterk og synlig. Tro på oss selv og vite at folk er folk uansett. Husk hva Bente sa: Du må ordne opp sjøl, det kommer ikke på ei fjøl.
Mange av temaene over kunne vært debattert bedre i dette innlegget, og jeg har mye materiale å ta av, men det vil komme etter hvert, i nye innlegg i min blogg i tiden framover.
Lovise 63, eller Maiken om du vil.
No life without freedom
Se for deg en verden
Hvor du er fri og du hører til
du går til skolen med dine venner
å kan studere det du vil
Får besøk av noen du kjenner
Kanskje går ut på en cafè
Og du kan sette deg på bussen
å gå av et helt annet sted
No life without freedom
No freedom without life
Blir sett av en kollega
når du strever og har gått lei
reiser hjem til din familie
og kjenner at de trenger deg
No life without freedom
No freedom without life
Hvor mange må rope
og kjempe for å bli sett?
Før likeverd for alle blir sett på som en
menneskerett?
No life without freedom
No freedom without life
Teksten er tatt fra programmet fra jubileumskonferansen.
På scenen ser dere Trang fødsel, med to som deltok på konferansen. Dessverre ble ikke lyden med.
People will be people
Quotes from Bente Skansgård:
You need to fix things yourself, nothing comes on its own.
You need to make an effort, and if you know what you want, you just might get it.
It might not be unreasonable, and might end up the way you think.
You don’t need to have so many opinions before the municipality thinks you’re being very difficult.
Not all my readers might know about the BPA-convention or BPA, user-controlled personal assistance, in general. You’ll find some more info about BPA by clicking this video:
I hope you are having a nice autumn day. Here in Trondheim it’s getting cold and winter is fast approaching, although there still are wonderful autumn colours outside. In mid-October (13th-15th) I attended the BPA convention, held at the Hotell Royal Christiania in Oslo, on the occasion of Uloba’s 25th anniversary.
I travelled with two assistants, driving all the way from Trondheim in beautiful autumn weather. The convention lasted for three days, with a very extensive program and representatives from Norway, Sweden and Denmark.
For me, user-controlled personal assistance meant that I could study, had the freedom to travel, publish blog posts, go to the cinema and concerts. Most of all, I have the possibility to plan my days and time myself. True, NAV (the Norwegian Labour and Welfare Administration) and the municipal welfare agency were responsible for the assistance to study, and I was lucky then, but without the addition of BPA assistance, I would never have managed to complete my studies. Because I did not get sufficient hours and it isn’t possible to use BPA for studying, I was granted means from NAV and the municipal welfare agency for that purpose.
It has to be said that the community care helped as well as they could before my BPA arrangement came in place, but it finally did. The assistance at home and during my free time was covered by BPA means. Thanks to this arrangement I have been able to attend conferences, train and travel as a grown woman and begun active work in the CP-Association in Trøndelag’s senior group. I am also a telephone contact and peer worker in the same association. I am very grateful for being able to contribute for others and really being proud, strong and visible. And not least; it has become possible for my family to only be family and not a support for my basic health and need for care. Therefore, I can have a completely normal relation with them, in the exact way it is supposed to be between a mother/father/daughter and sister.
There is still some way to go before I reach my goal of getting the BPA grant that I wish for, but I am working on it. The anniversary convention has given me new inspiration to keep going. At the same time, I see the importance of getting together to work towards our mutual goals and challenges. The most important thing is that all people with different kinds of physical challenges can live and use their resources. That living a life despite physical challenges is entirely possible.
Yes, there is a big difference between theory and practice, or word and action. Unfortunately, the municipality often only sees the importance of the medical side and less that of an active life outside of home. I think this might come from the medical view on the human being, and that it’s the reason why there needs to be made guidelines to make living an active and meaningful life outside of the home possible. And that people with important physical challenges also can work, do political work and study just like everyone else.
I think that it is important to pay the same attention to this as to the tasks purely related to health. We have a chance to reduce isolation, depression and suicide attempts this way. Unfortunately, I myself have gone through some very heavy episodes and seen many friends take their own lives or die because of inadequate assistance. It hurts to think about. Luckily, I am strong enough to weather the worst storms, but sometimes it’s also been tough.
In a previous blog, I tried to show what I managed to achieve, but it doesn’t show the drawbacks with depression, difficult thoughts, and sometimes isolation to manage what I did.
Having many different people around me has not always been easy because of sitting alone at home often. I do not say this to make my readers feel sorry for me, but to paint an honest picture of how extremely tiring it is to sit at home, thinking about everything you can not do. Sometimes, dark and unconstructive thoughts pop up. Reading this, you might be thinking that it must be possible to prioritize, but when you have to choose between prioritizing help to eat, with care, to organize your notes or to take a walk outside when the sun is shining, things do rarely fall into place on their own.
Luckily, I am strong and have made it mentally. Strangely enough, hours for training are given, something I am an avid user of. You can read more about this in the section about training. But where the purely social and mental is concerned, they don’t seem to carry much weight in resolutions about social services.
It’s very strange to think about the fact that those making the decisions often are resourceful people in good positions, with resources to live the way they wish for and to get the jobs they want. True, the executive officer is not making all these decisions alone, so I am not talking about the individuals. Some are doing a great job. I mean that some changes need to be made, seeing the equal importance of mental and physical health. Until now, I’ve been lucky and not really had mental trouble, but it is understandable that people might get it when they are not coming out to participate in the social life, both politically and at a workplace.
I would love to thank everyone for good contributions at the conference. Unfortunately, I could see myself in Helleviv’s contribution during the group gathering and Geir Småge’s account of the institution life as a child or youth. Many among us ”cut a hole through the fence”, trying to get away. And Stig Morten Sandvik, the master of ceremonies, was absolutely right when he said that the assistants are our lives’ treasure, meaning that they make it possible for us to be visible, strong, and live our own lives. I hope that I got you right, Stig Morten. The convention was the ideal meeting point for people from different places with different backgrounds, childhoods and physical challenges.
Now I understand what my friend and wonderful conversation partner Laila Bakke means when she says that it feels like one people, her people, when she works in the organization. She feels at home among like-minded people. I hope that I understood you correctly, Laila. So let everyone in the Nordic countries stand together as one people. Together we are strong enough to make a difference.
I would like to thank all my assistants for their efforts and for making my life as active as possible with the hours at my disposal. Thanks to all of you who made it possible for me to attend the convention. You know who you are. Last but not least, I would like to thank the founders who started all this; Vibeke M. Melstrøm, Tove Norli, Leif Sylling, Bente Skansgård and Knut Flaaum. Thank you, who had the resources to set the wheels in motion, for keeping on going and fighting for us all. We have to stand together and continue the fight for being proud, strong and visible. For believing in ourselves and knowing that people will be people anyway. Remember Bente’s words: You need to fix things yourself, nothing comes on its own.
Many of the themes above might have been debated in a better manner in this post, and there is a lot of material to cover, but it will follow in my future blog posts.
Lovise 63, or Maiken if you want.
No life without freedom
Imagine a world
Where you are free and belong
You go to school with your friends
And can study whatever you want
Getting visits from somebody you know
Maybe go out to a café
And you can get on the bus
To get off in a whole different place
No life without freedom
No freedom without life
Are seen by a colleague
When you’re struggling and fed up
Travel home to your family
And feel that they need you
No life without freedom
No freedom without life
How many have to shout
And fight to be seen?
Before equality is seen as a
Human right?
No life without freedom
No freedom without life
The text is from the program of the anniversary convention.
On the scene in the video in the Norwegian version above is Trang Fødsel, with two of the convention attendees. Unfortunately there is no sound.
Her kommer visning nummer tre av min ukentlige trening i basseng. Denne gangen hadde jeg med meg en ny assistent på opplæring. Assistenten som hadde opplæringen fikk i oppdrag å filme min gange i vannet. Som dere helt tydelig kan se, kan vann til tider gjøre underverker.
Hilsen Lovise63, eller Maiken om du vil.
Pool exercises again
Here is the third video of my weekly exercising in the pool. This time, I brought a new assistant along to learn how we do it. The trainee’s task was to film me walking in the water. As you can see, water sometimes works wonders!
Jeg fikk en utfordring av en tidligere klassevenninne fra Vårli Videregående skole i Moss (1983 – 1987) om å legge ut et hverdagsbilde i 7 dager. Av praktiske og motoriske grunner er det vanskelig for meg, så jeg velger derfor å legge ut alt under ett, både på facebook og blogg. Håper det er greit, Annette? I de siste to ukene, har det vært Olavsfest her i byen. Jeg har hatt besøk av min søster noen av dagene. Det er fint å ha utenbysbesøk når det er liv og røre i byen. Begge er vi interessert i historie, så vi ble med på en historisk byvandring med guide med tittelen «Mammon, penger, grådighet, begjær, og makt i middelalderen». Vi var også en tur innom middelaldermarkedet, der var det mye fristende og fin keramikk og overraskende middelaldermusikk.
Vi fikk bl.a. med oss en konsert med Susanne Sundfør og Anneli Drecker.
Senere i uken fikk jeg med meg Karpe Diem og Aurora, og som en overraskelse fikk jeg med meg forestillingen «How like an angel» i Nidarosdomen. Det var fantastisk å være med på. Det er noe jeg kommer til å huske lenge, og anbefaler flere å få med seg.
I bildekollasjen knyttet til dette innlegget, vil du se litt medisinsk utstyr, noen foto fra Historisk marked, noen konserter, og litt administrasjon og ledelse. Ikke alle uker er like men noen er sånn som bilder og tekst i dette innlegget viser. Jeg driver også fremdeles med trening i basseng, men får dessverre ikke lastet opp video her.
På vei til historisk marked/om my way to the historical marked. Bildet tatt av Monica Kvåle
På vei til historisk marked/om my way to the historical marked. Bildet tatt av Monica Kvåle
Søstrene sisters. Privat bildet
Middelaldermusikk/ Music from the middle ages. Bildet tatt av Monica Kvåle
Keramikk/ pottery
Nidarosdomen. Bildet tatt av Monica Kvåle
Nidarosdomen. Bildet tatt av Monica Kvåle
Nidarosdomen. Bildet tatt av Monica Kvåle
Anneli Drecker. Privat bildet
Susanne Sundfør. Privat bildet
Dette ante jeg ingenting om. Meg og Magdi fra Karpe Diem/ I did not know about this. Me and Magdi from Karpe Diem. Privat bildet
Aurora. Privat bildet
Administrasjon og ledelse/ administration and management. Privat bildet
Medisinsk utstyr/ medical equipment. Privat bildet
Ønsker alle mine lesere en flott sensommer og en fin høst. Stappfulle av positive opplevelser.
Lovise63, eller Maiken om du vil.
“Everyday pictures”
Happy late sommer, dear reader.
A former classmate of mine from Vårli High School in Moss (1983-1987) challenged me to post an everyday picture for 7 days. This is not easy for me due to practical and motor skill challenges, so I choose to post everything as one on both Facebook and my blog. I hope that this is all right, Annette. The Olavsfestival has been going on for the last two weeks. My sister visited me for a few days, and I love having people over when the city comes to life. We are both interested in history, so we joined a guided historic tour of the city named “Mammon, money, greed, lust and power in the Middle Ages”. We dropped by the medieval market, where we saw some beautiful and very tempting ceramics, and listened to some surprising medieval music.
We also attended a concert with Susanne Sundfør and Anneli Drecker.
Later that week I went to see Karpe Diem and Aurora, and unexpectedly attended the show “How like an angel” (see the video above in the Norwegian version) in the Nidaros Cathedral, which was a fantastic experience. I will remember this for a long time, and would like to recommend it to others.
In the photo series attached to this post you will get to see some medical equipment, some pictures from the historic market, some concerts, and a bit of administration and management. Not every week is alike, but some are still well illustrated by the photos and text in this post. I am also continuing my training in the pool, but, unfortunately, am unable to put up the video here.
I wish all my readers a happy late summer and a pleasant autumn full of good experiences.
Tidlig sommeren er her for fullt. Sommer garderoben er tatt frem og det er godt å få pakket bort vintergarderoben for en stund. Leiligheten ryddes og får et lysere og lettere preg. Godt vinteren er over og at sommeren er på god vei.
Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
Foto: Marta Øgaard
I går var jeg på Skuret på årets første sommerkonsert. Til tross for min etter hvert så lange fartstid her i byen har jeg ikke vært inne på Skuret før i forrige uke. Det gikk greit å komme inn med rullestol selv om det var stappfullt der i går kveld. Temperaturen var som en god sommerkveld, noe vi som bor i Trøndelag sårt trenger. Unni Wilhelmsen hadde sin fjerde og siste konsert for denne gangen. Artisten hadde både selv ironi, humor og vitset litt om dette og hint. Hun gav oss også et innblikk i opptakene bak hver gang vi møtes, med litt innsidehumor fra hennes tid i programmet.
Early summer is here for good. The summer wardrobe has been taken out, and it feels so good to store the winter wardrobe away for a while. The apartment is getting a good tidying and a lighter and more airy character. Winter is finally over and the summer is well on its way.
I was at Skuret yesterday, attending the first summer concert of the year. Despite me living in this city for a good long while, I never visited Skuret before last week. The wheelchair was no issue, although the place was packed yesterday evening. The temperature was that of a pleasant summer evening, something all of us living in Trøndelag sorely need. Unni Wilhelmsen was performing her fourth and last concert for now. This artist had a good dose of self-irony and humor, and joked a little about this and that. She also gave us some insight into the recording of Everytime We Meet, with a bit of inside humor from her time on the show.
I disse dager er det stort fokus på miljøvern. Mitt bidrag i den sammenheng er at jeg ofte lager mat av det som finnes i skapene på kjøkkenet. Jeg liker ikke å kaste mat. Sløsing av mat er unødvendig og uøkonomisk, og spesielt i Norge vet jeg at det kastes alt for mye mat, både i det private hjem og rundt i butikker. Mens rundt i andre land (og til og med i Norge enkelte steder) sitter flere familier og er sultne døgnet rundt. Derfor prøver jeg å bruke det jeg allerede har kjøpt inn og har stående i skapet.
Jeg har mange interesser, som ikke nødvendigvis ikke koster allverden. Men likevel koster det å komme seg rundt, spesielt når man trenger assistanse og assistenter må være med dit jeg skal. Jeg sitter i rullestol og trenger derfor assistanse i det daglige. I tillegg er jeg enslig. Til tross for alt dette liker jeg godt å reise, besøke venner og familie, samt se nye steder i inn- og utland. Jeg leser også lydbøker og ser en del film. Klær er også et av mine interessefelt. Alt koster, men jeg prøver å få til mest mulig av de midlene jeg har. Derfor er det fint å være litt økonomisk, og bruke det jeg kan av rester.
Her er forslag til en god søndags-dessert. Laget på hva man finner i kjøkkenskapet på en søndag. Og om du trykker her finner du en fin kokebok om samme tema.
Oppskrift
1 boks ananas
Ca 1 dl melis
1 ss appelsinmarmelade
3 ss konjakk
Bland alt sammen i en skål, og servèr gjerne med en varm kopp te.
PS: Jeg liker god mat og god drikke. Nyter det, men jeg liker ikke å kaste mat som kan brukes. Men nyter en godt måltid med gode råvarer!
Lovise 63 eller Maiken om du vil!
Leftover food
Environmental protection is on the table these days. My effort in this regard is that I often cook with what I already have in the pantry. I hate throwing out food. Wasting food is unnecessary and uneconomical, and I know that far too much food is thrown out especially in Norway, both in private homes and in stores, while entire families go hungry in other countries (and also some places in Norway). Therefore I try to use what I’ve already bought and have in the pantry.
I have many interests that normally aren’t that expensive, but of course it costs to go places, especially when you need help and assistants have to come along everywhere. I sit in a wheelchair, which is the reason why I need daily assistance. I am also single. Despite all this I love to travel, to visit friends and family, and visit new places both in Norway and abroad. I read audiobooks and watch lots of movies. I am also intrested in fashion. Everything costs, but I try to make the most of what I have at my disposal. So it’s good to be a little economical, and use what leftovers I can.
Here is an idea for a delicious sunday dessert, made with what one finds in the pantry on a Sunday. If you click here, you’ll find a nice cook book about this.
Recipe
1 box of pinapple
1 dl of icing sugar
1 tbs of orange marmelade
3 tbs of cognac
Mix everything in a bowl, and serve along with a warm cup of tea.
PS. I like good food and drink. I enjoy it, but I dislike throwing away food that can be used for something. I love a good meal with good ingredients!
lifeofmaiken.com 