Kjære leser.

(English version below)

Det er en stund siden du har hørt fra meg nå.  Tiden har gått fort i det nye året, og skal man poste noe i blogg bør det være interessant for deg å lese.  Jeg er ingen rosablogger, og synes ikke det er nødvendig å blogge om alle mine daglige gjøremål.  For meg er det viktig å dokumentere på en saklig måte. Jeg tar en del bilder, både på mobil og med fotoapparat. Noen ganger får jeg assistentene mine til å ta bilder med min egen telefon/kamera, mens andre ganger får jeg bruke bilder andre har tatt med sitt eget utstyr og blikk. Med dette forsøker jeg å sette sammen alt sammen til informativt stoff, som du forhåpentligvis synes er nyttig og interessant å lese om.

I det siste har jeg fordypet meg litt i likemanns-og seniorarbeid for CP-foreningen her i Trøndelag. I 2015 hadde CP-foreningen en økt satsing på likemannsarbeid, et prosjekt som blant annet la vekt på voksne mennesker med Cerebral Parese (CP).  Prosjektet ”seniorarbeid” skulle jobbe for aldersgruppen 45 år og oppover.  Jeg synes det er viktig å rette fokus mot voksne med CP. CP-foreningen har i lang tid hovedsakelig dreid seg om foreldre og barn med diagnosen, men barna blir en gang voksne og må klare seg alene uten den massive foreldrestøtten barnet ofte har i sin familie i dag.  Riktignok vet jeg at foreldre og øvrige familie ofte må jobbe hardt for å komme gjennom i hjelpeapparatet. Til tider kan det røyne på, både fordi det er krevende å få hverdagen til å fungere i forhold til assistansetiltak, et godt familieliv, skole/barnehage, ferie og fritid, og at det ofte kan tære på kreftene.  Tross alt så fungerer systemet på et vis frem til barna er 18 år. Men så kommer voksenlivet, og de unge blir mer eller mindre overlatt til seg selv!

Hva skjer da?  Det er dette vi i gruppa for seniorer ønsker å sette fokus på.

På mange måter er det vi som har diagnosen, eller er i nær relasjon med noen med den, som vet hvor ”skoen trykker”, og som kan formidle at ”ja, jeg forstår hva du mener”.  Jeg mener ikke å si at vi ikke trenger fagkompetanse, men mange ganger kan de faget sitt, uten å leve med  diagnosen eller  problemstillingene  i dagliglivet , verken i egen kropp eller i nær relasjon.  Det er der vi ”likemenn” kommer inn! Bruk oss!

Ettersom jeg selv sitter i rullestol, og trenger assistanse i det daglige, forsto jeg fort at det ikke nyttet å være alene om seniorarbeidet.  Jeg har blant annet dårlig håndmotorikk og dårlig syn.  Bare ut i fra disse faktorene innså jeg at jeg ikke har mulighet til å stå for alt alene.

En dag før jul kom min gode venninne Tordis innom med julegave.  Det var godt å se henne igjen.  Så kom hjertesukket; Hva gjøres med senskader og CP, og hvem kan noe om det?  Da måtte jeg si som sant er at: ” Vet bare litt om dette, men blir du med og hjelper meg med det, kan vi få gjort noe om og med det.” Forskningen innenfor dette området er relativt ny og mange av de det gjelder ønsker mer informasjon rundt temaet. Så på CP-foreningens julebord i november 2015, fikk jeg samlet noen tråder og tanker.  Ut i fra det satte jeg, Tordis og Frank opp en dato for et møte hjemme hos Tordis på Kyrksæterøra i februar.  Frank, som sa seg villig til å hjelpe til med det økonomiske, kunne ikke komme hele veien dit på oppsatt dato, men med Skype på laptopen hadde vi kontakt med han fra Namsos.  Vi fikk satt opp noen punkter som vi nå er full gang med å jobbe ut i fra.

Beautiful at Kyrksæterøra!

From the follow-up meeting.

It is also important with social contact while working.

Tordis er en omsorgsfull og gjestfri person, som stilte kjøkkenbordet sitt til disposisjon for møtet.  I mellom organisasjonsprat og idèmyldring  tok vi  oss tid til å spise sjokoladekake og horn.  Rundt ”heimhusan” tell ho Tordis er det et rikt dyreliv, og mellom slagene og all småpraten fikk vi øye på en godt fôra dompap utenfor kjøkkenvinduet.  Ingen tvil om at Tordis er en god forvert.

Like før jeg og min assistent egentlig var på tanken på å dra, kom det jammen hjemmelaget taco på bordet; Tordis-varianten med  eple og banan. Tordis brukte ekte kjøttdeig fra kjøttskjærer’n på Fannrem   Nam nam, ikke noe tull der i matveien.

Big bird 🙂

God og mett vendte jeg og min assistent Marta snuten hjemover, fulle av inntrykk, og undertegnede full av pågangsmot til å drive senior- og likemannsarbeid. Vi er nå i gang med å planlegge en sosialkveld, og vi ser også for oss ha temakvelder om blant annet senskader og behandlingsreiser etterhvert. Til dere det gjelder: Meld dere på når innbydelse kommer, og sett av dato 20.august. 🙂

Takk til Tordis på Kyrksæterøra og Frank på Namsos for at dere har lyst til å bidra og hjelpe til med dette. Veldig takknemlig for det.

Lovise 63, eller Maiken om du vil

Det er en stund siden du har hørt fra meg nå.  Tiden har gått fort i det nye året, og skal man poste noe i blogg bør det være interessant for deg å lese.  Jeg er ingen rosablogger, og synes ikke det er nødvendig å blogge om alle mine daglige gjøremål.  For meg er det viktig å dokumentere på en saklig måte. Jeg tar en del bilder, både på mobil og med fotoapparat. Noen ganger får jeg assistentene mine til å ta bilder med min egen telefon/kamera, mens andre ganger får jeg bruke bilder andre har tatt med sitt eget utstyr og blikk. Med dette forsøker jeg å sette sammen alt sammen til informativt stoff, som du forhåpentligvis synes er nyttig og interessant å lese om.

I det siste har jeg fordypet meg litt i likemanns-og seniorarbeid for CP-foreningen her i Trøndelag. I 2015 hadde CP-foreningen en økt satsing på likemannsarbeid, et prosjekt som blant annet la vekt på voksne mennesker med Cerebral Parese (CP).  Prosjektet ”seniorarbeid” skulle jobbe for aldersgruppen 45 år og oppover.  Jeg synes det er viktig å rette fokus mot voksne med CP. CP-foreningen har i lang tid hovedsakelig dreid seg om foreldre og barn med diagnosen, men barna blir en gang voksne og må klare seg alene uten den massive foreldrestøtten barnet ofte har i sin familie i dag.  Riktignok vet jeg at foreldre og øvrige familie ofte må jobbe hardt for å komme gjennom i hjelpeapparatet. Til tider kan det røyne på, både fordi det er krevende å få hverdagen til å fungere i forhold til assistansetiltak, et godt familieliv, skole/barnehage, ferie og fritid, og at det ofte kan tære på kreftene.  Tross alt så fungerer systemet på et vis frem til barna er 18 år. Men så kommer voksenlivet, og de unge blir mer eller mindre overlatt til seg selv!

Hva skjer da?  Det er dette vi i gruppa for seniorer ønsker å sette fokus på.

På mange måter er det vi som har diagnosen, eller er i nær relasjon med noen med den, som vet hvor ”skoen trykker”, og som kan formidle at ”ja, jeg forstår hva du mener”.  Jeg mener ikke å si at vi ikke trenger fagkompetanse, men mange ganger kan de faget sitt, uten å leve med  diagnosen eller  problemstillingene  i dagliglivet , verken i egen kropp eller i nær relasjon.  Det er der vi ”likemenn” kommer inn! Bruk oss!

Ettersom jeg selv sitter i rullestol, og trenger assistanse i det daglige, forsto jeg fort at det ikke nyttet å være alene om seniorarbeidet.  Jeg har blant annet dårlig håndmotorikk og dårlig syn.  Bare ut i fra disse faktorene innså jeg at jeg ikke har mulighet til å stå for alt alene.

En dag før jul kom min gode venninne Tordis innom med julegave.  Det var godt å se henne igjen.  Så kom hjertesukket; Hva gjøres med senskader og CP, og hvem kan noe om det?  Da måtte jeg si som sant er at: ” Vet bare litt om dette, men blir du med og hjelper meg med det, kan vi få gjort noe om og med det.” Forskningen innenfor dette området er relativt ny og mange av de det gjelder ønsker mer informasjon rundt temaet. Så på CP-foreningens julebord i november 2015, fikk jeg samlet noen tråder og tanker.  Ut i fra det satte jeg, Tordis og Frank opp en dato for et møte hjemme hos Tordis på Kyrksæterøra i februar.  Frank, som sa seg villig til å hjelpe til med det økonomiske, kunne ikke komme hele veien dit på oppsatt dato, men med Skype på laptopen hadde vi kontakt med han fra Namsos.  Vi fikk satt opp noen punkter som vi nå er full gang med å jobbe ut i fra.

Beautiful at Kyrksæterøra!

From the follow-up meeting.

It is also important with social contact while working.

Tordis er en omsorgsfull og gjestfri person, som stilte kjøkkenbordet sitt til disposisjon for møtet.  I mellom organisasjonsprat og idèmyldring  tok vi  oss tid til å spise sjokoladekake og horn.  Rundt ”heimhusan” tell ho Tordis er det et rikt dyreliv, og mellom slagene og all småpraten fikk vi øye på en godt fôra dompap utenfor kjøkkenvinduet.  Ingen tvil om at Tordis er en god forvert.

Like før jeg og min assistent egentlig var på tanken på å dra, kom det jammen hjemmelaget taco på bordet; Tordis-varianten med  eple og banan. Tordis brukte ekte kjøttdeig fra kjøttskjærer’n på Fannrem   Nam nam, ikke noe tull der i matveien.

Big bird 🙂

God og mett vendte jeg og min assistent Marta snuten hjemover, fulle av inntrykk, og undertegnede full av pågangsmot til å drive senior- og likemannsarbeid. Vi er nå i gang med å planlegge en sosialkveld, og vi ser også for oss ha temakvelder om blant annet senskader og behandlingsreiser etterhvert. Til dere det gjelder: Meld dere på når innbydelse kommer, og sett av dato 20.august. 🙂

Takk til Tordis på Kyrksæterøra og Frank på Namsos for at dere har lyst til å bidra og hjelpe til med dette. Veldig takknemlig for det.

Lovise 63, eller Maiken om du vil

Dear reader,

There have been a while since you have heard from me here. Time have gone by so fast this new year, and if I post something, it should be interesting for you to read. I am no «pink blogger», and do not believe it is necessary for me to blog about my every daily choores. And for me it is important to document on a proper manner. I take some pictures, both on my phone and with a camera. Sometimes I have my assistance to take photos with my phone/camera, and other times, and other times I get to use pictures other have taken with their own equipment and look. By doing this I try to  Med dette forput together informative material, that you hopefully find useful and interesting to read about.

Lately I have immersed into -equal and seniorwork- for the CP association here in Trøndelag. In 2015 the CP-association an increased investment in peerwork, a project that for instance had a focus on adults with Cerebral Parese (CP). The project «seniorwork» were meant for the age 45 and up.  I think it is important to focus on adults with CP. The CP-association have for a long time mainly focused on parents and children with the diagnosis, but the children will grow up to be adults and must be able to function without their parents support. However, I do know that parents often work very hard to get through to the recourses. Sometimes things get rough, because it is demanding to get daily life to function with assistance, a healty familylife, school/kindergarden, vacation etc. After 18th of age, adultlife arrives, and you are more or less on your own!

What happenes then? This is what we in the group for seniors want to adress.

In many ways it is us with the diagnosis, or those in close relation with them,  that knows where the issue is, and they are those who can say «yes, >I know what you mean». I dont believe that professional competence is wasted, but often they know their profession, but without living it themselves. Here we «equals» comes in. Use us!

As I myself is in a wheelchair, and need assistance in my daily life, I knew I could not be alone in the senoirwork. I have amongst other issues bad motor skills in my hands and bad vision. Just from this factores I realised that I could not do this alone.

Just before Christmas my good friend Tordis came by with a christmasgift. It was good to see her again. Then the heart sigh came; What to do with late injuries and CP, and who knows anything about it?Then I had to be honest:»I know only a little about it, but if you join me, we can do something about it.» Science within this topic is quite new and many of the affected want more information on the topic. So, on the CP-associations Christmas party in NOvember 2015, I managed to put together som thoughts. Tordis and Frank set up a date for a meeting in february at Tordis home in Kyrksæterøra.  Frank, who volunteared to help with the financial part, could not get all the way up there on that day, but with with Skype on the laptop we cpuld connect with him in Namsos. We were able to put together some main points to work from.

Beautiful at Kyrksæterøra!

It is also important with social contact while working.

From the follow-up meeting.

Tordis is a caring and hospitable person, and gave her kitchentable to use for the meeting. Between organisational talk and brain storming, we took som time to eat chocolate cake and rolls. Tordis told me about the wildlife around her home, and we were able to gase a well fed dompap outside the kitchen window. No doubt that Tordis is a good «feader.»

Just before me and my assistant were about to leave, homemade taco came to the table; The Tordis way with apple and banana. She also used real minced meat from the butcher in Fannrem. Jummy!!

Big bird 🙂

Nice and full I went home with my assistant Marta. Full of entusiasm, and ready to move forward on Senior and equal workmanship. We are planning on making a social evening, and we also would like to have themebased events late injuries and treatement trips etc. For those who it might concern: Sign up when the invite comes, and save the date 20th of August:-)

Thank you to Tordis on Kyrksæterøra, and Frank in Namsos – for wanting to contribute and assist on this. I am very greateful.

Lovise 63, or Maiken if you would like