English version follows below the Norwgian one.

Publisert 25.01.2015

Kjære leser.

I vinter har jeg fått tillit og oppdrag av CP-foreninga, avd. Trøndelag, til å bidra med seniorarbeid.  Et av oppdragene er å finne tilrettelagte feriesteder og mulige reisemål og muligheter for tilskudd til reiser. Det er vel en kjensgjerning at vi trenger en del tilrettelagte steder, tilgjengelighet og tilgang på hjelpemidler for å kunne nyte ferier og weekendturer utenfor hjemmet.  Det kan være gøy å reise og oppleve nye steder, møte ny og ukjent kultur, smake på maten og snakke med lokalbefolkningen. Det kan rett og slett også være hyggelig å treffe slekt, familie, nye og gamle venner.  Ofte er det slik at private hus og hjem ikke har universal utforming.  Det kan derfor være greit å finne et bra sted å bo slik at man slipper å bruke mer tid og krefter på det enn nødvendig.  Så kan man heller bruke krefter på å være sammen med dem man trives godt sammen med og er der for å treffe.  Er man bortreist er det gjerne et formål med oppholdet.  Da er det viktig å få gjort det.  Det er utrolig slitsomt å måtte tenke på hvordan man skal løse praktiske og personlige gjøremål og hele tiden være i forkant på det man skal gjøre. Det tar bort mye av fokuset til grunnen hvorfor man er der.  Små eller store reiser krever ofte god planlegging.  Et sted å bo som er tilgjengelig skal letes opp, finansieres og klargjøres; hjelpemidler bestilles og plasseres på stedet man skal bo.  Vi har alle ulike forutsetninger og behov for tilrettelegging, men enten behovet er stort eller lite er det vesentlig for at ferie/weekend oppholdet, og eller kurs-og konferanseoppholdet skal gå så greit som mulig.  Det er kjedelig å måtte bruke hele dager til å stå opp på grunn av at stedet man sover på er dårlig tilrettelagt for mennesker med funksjonsnedsettelser.  Derfor er det viktig å planlegge reisen før du drar og/eller har en rutine som er grei å gjennomføre før du reiser.

 

Årsaken til min iver for reising ligger nok i min barndom.  Til tross for at jeg stort sett var splittet fra min familie og hadde opphold på totalinstitusjoner, var jeg i de fleste ferier sammen med mine foreldre og søster i Mo i Rana.  Selv om jeg har og hadde en omfattende funksjonsnedsettelse ble jeg dratt med på tur på hytta vår nordpå, hvor jeg var med på fisketur i robåt, på fjellturer, skiturer med scooter, og etter hvert scooterturer i hjemmesnekret pulk som pappa bygget selv. Vår kjære familiehund dro meg avgårde, mens barna i hyttenabolaget var «happy» da vi fikk scooter som de kunne henge etter  på ski. Dette kalte vi å «snørekjøre».

Jeg tror ikke det var mulig å få støtte til fritidshjelpemidler ettersom jeg til daglig lå innlagt på totalinstitusjon (litt usikker på dette, hvis noen vet mer om det er det bare å kommentere) Som vanlig var på 60-og 70 tallet, og litt utpå 80-tallet, pakket vi biler fulle med spisstelt og familiehund, og kjørte Norge rundt med spisstelt, primus og senere campingvogn. Det var en helt alminnelig og sosialt akseptert ferie i de overnevnte tiår.

 

Til tross for mine høyst fremtredende skavanker hva mobilitet angår var jeg med.  Noen som kjenner seg igjen?  Senere i livet har jeg vært på reiser med fly og tog. Reist har jeg også gjort med både danskebåt og Kiel-ferge. Også på egne bilturer og reiser etter jeg som voksen tok ansvar for meg selv, og har benyttet noe av assistenttiden min til å reise og se meg litt om i inn- og utland.  I mine yngre dager dro jeg fra tid til annen med jevnaldrende på turer.  Det var mulig fordi vi var yngre og friere.  Da var det venner og familie som reiste sammen.  Vi hadde det hyggelig og mye moro. Sånn går no dagan…  Etter hvert som vi blir eldre får vi forpliktelser på alle hold og er ikke så fristilt som før.  Folk er ofte i jobb og har familie. Det er derfor på sin plass å takke alle de som har bidratt frivillig til at jeg kunne gjennomføre mine utflukter rundt i det ganske land og utenfor landets grenser.  Jeg er dere evig takknemmelig.

 

I andelslaget Uloba hvor jeg ansetter mine Borgerstyrte personlige assistenter eksisterer det noe vi kaller administrasjonskonto.  Denne kontoen disponerer jeg selv.  Kontoen skal brukes til å dekke opp ekstra utgifter man har, som for eksempel bo- og oppholdsutgifter for assistenter under reiser.  Derfor kan det være lurt å ha litt midler i bakhånd slik at utgiftene kan dekkes og refunderes etterpå.  Personlig mener jeg det er utrolig viktig at mennesker med store assistansebehov tar sjansen på å reise for å få sett litt av både vårt eget land og andre deler av verden.

 

Innenfor landets grenser er det en god løsning å kontakte hjelpemiddelsentralen i din hjemkommune/ fylke for å bestille hjelpemidler, slik at du slipper å dra på alle hjelpemidler du bruker til daglig. Det kan imidlertid være lurt å ta med seg små hjelpemidler som for eksempel løfteseil. Både på grunn av hygiene, og slik seilet er tilpasset deg- noe som ikke trenger å være en selvfølge dersom du leier et nytt. Om du ringer din lokale hjelpemiddelsentral vil de sette deg over til nærmeste HMS-sentral lokalisert dit du skal.  Oppgi stedet du skal til, og tidsrommet du skal være der, slik at hjelpemidlet er der når du ankommer stedet. Det er ikke sikkert du får det samme merke som på det hjelpemidlet du bruker hjemme, men gir du en god beskrivelse og mål på det du trenger av utstyr, er det større sjanse for at du får hjelpemidler du kan benytte. Det er nå greit å kunne bruke BPA til de fleste av livets gjøremål. Etter at jeg fikk assistenter, åpnet det seg flere muligheter med større frihet, men også et større ansvar.  Nå gjelder HMS-regler og arbeidsmiljøloven også på tur, derfor må man så godt det er mulig legge til rette for gode arbeidsforhold, også utenfor hjemmet.  For egen del føler jeg også et stort behov for privatliv når praktisk og personlige gjøremål skal gjennomføres.  Da kan det være godt å trekke seg tilbake uten å føle at man tar for stor plass hos dem man skal besøke eller der man skal være.  Der er vi alle forskjellige, så det må være opp til hver enkelt reisende.

 

Reiser du til utlandet bør du ha dette klart:

• Oversikt over medisinsk utstyr, gjerne på både engelsk og norsk.
• Reiseforsikring
• Legeerklæring på at du trenger å ha med deg ekstra utstyr og medisin på evt. selve flyreisen, både inne i kabinen og i lasterommet.  Du kan pakke medisinsk utstyr uten å betale overvekt. Det kan være lurt å pakke alt i en koffert.
• Ha med deg dokumentasjon på teknisk utstyr slik at du ikke får problemer med å få med deg hjelpemidler. Dette vet jeg av erfaring, men finner ikke all informasjonen på nett. Denne linken gir noe informasjon, men om det er noen som vet noe mer spesifikt om linker, er det bare å gi beskjed og legge det til. Her står det også noe om klargjøring før reise.
• Litt norsk og utenlandsk valuta. Kan være lurt å ha med seg før man reiser.

 

Har du god tid på deg og ser at utgiftene du får på et opphold er mer enn du klarer å spare opp på forhånd, går det an å bruke legathåndboka for å søke om legater.  Gi en beskrivelse av formålet med reisen/oppholdet.  Forklar din situasjon/diagnose, og vis til at du legger av penger selv til formålet.  Gjør dette i god tid før du setter i gang med å planlegge detaljer for reisen, slik at du vet at «prosjektet»  kan finansieres?.

 

Jeg vil derfor oppfordre unge og voksne funksjonshemmede, med store eller små utfordringer: Ta utfordringen. Ikke gi opp. Finn løsninger. Dra på tur. Reis.

Mer informasjon om reisemål kommer neste uke, samt oversikt over legater. http://www.legathandboken.no/

 

 

Lovise 63, eller Maiken om du vil.

 

 

 

 

Kommentarer på originalinnlegget: 

Sissel Hultgreen: «Koselig å se bildene dine Maiken :-). De minner meg forresten om et ordtak jeg vokste opp med: «Heller høvlaus enn rådlaus» 🙂

Vil forresten tro at folk som er mindre reisevante enn deg, kan finne dine råd før og under reise veldig nyttig
Sissel»

Maiken: «Takk, Sissel. Hvordan står det til med deg og dine? Del gjerne bloggen og budskapet videre !:)» 

Monica: «Reodor Felgen-løsninger var kjekt å ha. Man kan få til mye med lite midler, men godt det finnes flere muligheter i dag. Morsomt å se bildene slik.
M:)»

Maiken: «Takk. mått bærre ta med no tidens selfi 🙂 spre gjerne budskapet. 😉»

____________________________________________
English verison

Take the challenge. Don’t give up. Find solutions. Travel.
Published 25th of January 2015.

Dear reader.

This winter I’ve been trusted with some senior related assignments from the CP-Association here in Trøndelag. One of my tasks is to find potential vacation options which has the proper adaptations in place, and also apply for the funds needed to realize these potential trips. Obviously, the places we can consider needs to be adapted in certain ways, in addition to having access to different kinds of assistance equipment. All of this needs to be in place for us to be able to enjoy both longer vacations and shorter trips away from home. It can be exciting to travel and experience new places, discover a new and unfamiliar culture, try the local cuisine and communicate with the locals. It’s also really nice to meet up with relatives, family, new- and old friends. Usually private homes are not adapted in such away were its wheelchair accessible. This makes finding a proper place to stay essential so a lot of time and energy isn’t wasted on unnecessary practical tasks. This frees up time to spend with other people, both travel companions and those you’re visiting. One usually has a reason for travelling, or a goal one wants to achieve with the trip. Having to waste time and energy on unnecessary practical and personal tasks shifts the focus away from what’s important with the trip. Both trips on a smaller and a larger scale needs to be sufficiently planned. A place to stay needs to be booked, paid and prepped; assistance equipment needs to be ordered and delivered where it’s needed. All of us have different backgrounds and equally different needs. No matter the size of the need for assistance it’s equally important to have the small ones fulfilled as well as the big ones, to have a nice stay. It’s boring having to for example spend almost your whole day just getting out of bed, simply because you’ve had a bad night’s sleep due to lack of the proper adaptations for your disability. It’s important to plan your trip in advance so that you come prepared with a routine that works for you whilst travelling.

The reason behind my interest for travelling probably stems back to my childhood. Despite I grew up separated from my family because of my time spent in total institutions. Holidays was the time I actually got to spend with my family when I was younger. We spent a lot of time doing things you wouldn’t think I would be able to due to my disability. Our cabin up north was used generously, where I’ve taken part in fishing trips using a row boat, hiking in the mountains, skiing trips with snow scooters, and snow scooter trips where I rode in a pulk which my dad had built himself. Our beloved dog dragged me a long in my pulk, whilst the neighborhood kids around our cabin was very excited when they got be dragged on skies behind the scooter, kind of like water skiing. We called this “snørekjøre”.

I personally don’t think it was possible to get supportive funds to assistance equipment specifically for me to do leisure activities because I lived in a total institution (I’m not certain of this though, so if anyone knows for sure please correct me in the comments). During the 60s, 70s and some of the 80s we filled our car with the family dog, a tent and other camping equipment and road tripped around northern Norway. This was common way to spend a summer vacation, which was totally socially acceptable for the decades in mention. Despite all my disabilities we made it work and I was able to come along. Relatable, anyone? Later in life I’ve travelled by both planes and trains. I’ve taken the so called “Danish boat” and Kiel ferry. I’ve also travelled a lot with my own car, where I’ve used some of my assistance hours to travel and sights see both domestic and international. When I was younger, I used to go travelling with friends. This was possible in large by the fact that we were younger and therefore felt freer. We were friends and family, all travelling together. We had so much fun and really enjoyed ourselves. Now when we’re older we all have different commitments, which leaves less room for spontaneity and for example travelling. People now usually have families and a work life they have to consider. I therefore want to extend a huge thanks to all of those who has volunteered to help me with my travels. Your help has made it possible for me to achieve my excursions around the country, and some international ones as well. I’m forever grateful.

Through Uloba, a co-op society I use to employ my assistants, I have access to an administrative account. The main function of the account is to cover extra expenses, for example travel expenses for my assistants whenever we’re on a trip. Therefore, it’s smart to have a buffer on this account so I’m able to cover expenses up front, before getting reimbursed by Uloba later. Personally, I feel like it’s crucial for people with different disabilities to be able to travel around both domestic and international.

Inside Norway’s boarders a good solution is to get in contact with your local assistance equipment central within your municipality, and order assistance equipment so you won’t have to drag along all your equipment everywhere. Bringing smaller equipment, such as accessories to the person lift, from home might be a good solution though. Both hygiene and the proper fit of the accessories for the person lift is something you have to consider, and it fitting you might not be a certainty when you rent. If you call your local assistance central, they will connect you to the local central that’s located where you plan on travelling to. If you give them the details of where and when, they will arrange for the transportation and delivery of the equipment. You might not end up getting the same brand of equipment that you’re used to, but if you give a proper, detailed description, including measurements, there’s a higher chance of getting something that’s usable. It’s fine to use BPA for most of what life has to offer. After getting assistants a lot of different opportunities opened up, including more freedom but also a higher degree of responsibility. In Norway so called «HMS» rules and regulations are also valid when you go travelling when assistants, so you have to make adjustments and take precautions for your employees also when your away from the home, the usual workplace.  On y end I have a high need for privacy when personal and practical activities need to be done. It feels nice to be able to withdraw and just be alone without feeling like you take up too much space where you are. This is an area where peoples need vary greatly, so one has to make an individual decision.

If you’re travelling outside your home country you should have a few things set up:
* Updated lists of medical equipment, preferably both in English and Norwegian.
* Travel insurance.
* Documentation signed by a doctor, stating that you need to bring with you extra equipment and medication during the flight, both inside the cabin and in the cargo hold. You can pack medical equipment without having to pay penalty fees for having a too heavy bag. That’s why it’s a good idea to pack everything in one suitcase.
*Bring the necessary documentation for your technical equipment so you don’t run into problems by bringing your assistance equipment for the trip. This is something I’m made aware of through experience, but I’m struggling to find any information about this on the internet. Follow this link for some information: Her

If you have plenty of time for the planning process and you see that expected expenses are going to be higher than what you’re able to save up in advance, you can apply for bequests through “legathåndboken”. What you do is give a quick description of the trip and the purpose of the trip. You have to explain your situation and your diagnosis, and you have to be able to show that you are putting aside money yourself for the trip. If you do this in well in advance before you start planning details about the trip, you’ll be certain if you can actually afford it or not.

I would like to encourage other people with disabilities, with larger or smaller challenges: Rise to the challenge. Don’t give up. Find solutions. Go travelling.
More information about my travels will be up on the blog next week, including a list of different bequests. http://www.legathandboken.no/
Lovise 63, or Maiken, if you prefer.

English version translated by assistance.